Pleide du, eller noen i din familie å synge den når du var barn? Mamma sang den ofte til meg når jeg var ute å plukket blomster om sommeren. Sommerblomster/markblomster eller villblomster, forskjellig navn på samme ting.
Søndagsturen i dag ble brukt til å plukke, ikke bare en, men 2 nydelige villblomst-buketter. En til å ha inne, og en ute. Jeg planlegger noe tyggete trening fremover, men akkurat i dag, så følte jeg for å bare ta det helt piano.
Jeg synes di ble kjempefine, slik jeg har satt dem sammen. Er litt deilig å få bruke den kreative delen av hjernen, å pusle sammen hvilke blomster som skal stå sammen i en bukett. Legge til, plukke ut. Til å begynne med hadde jeg alle samlet, men hjernen min synes det ble for rotete.
Så er det liksom noe så glamorøst med å ha en frisk blomsterbukett stående. Den er liksom et tegn på overflod å velstand. Noe vakkert, som ikke er nødvendig. Noe som du har, kun fordi du har lyst. Så er det jo så romantisk.
Jeg trodde jeg hadde masse lilla klær i skapet. Jeg har jo alltid likt lilla i alle nyanser. Men da jeg i morges åpnet skapet å skulle kle på noe lilla, var det eneste lilla som hang der en noe for trang kjøle som jeg ikke har hadd råd å donere bort enda.
Jeg har nemlig donert bort ganske så mye klær di siste årene, da jeg har vokset ganske mye i bredden. Av dette, alle mine fine lilla klær.
Dermed ble det på nytt en dykk i arkivet, for å finne frem mine nyanser av lilla.
Så må jeg skrive lilla klær på handlelisten til neste shopping. Dette er vell siste dag i den fargerike catwalk-utfordringen. Det har vært utrolig gøy å se alle dere fargerike folk legge ut fantastiske bilder av dere selv, å se hvor mange fine klær dere har. Spesielt dere med kjoler og strikka-klær fortjener en ekstra applaus synes jeg. Nydelig er dere.
Takk for en gøy utfordring, med følelse av vennskap og samhold. Det er så koselig.
Dagens catwalk i utfordringen skulle være rød. Så jeg tok på meg en rød overdel i dag. Kjempefin sateng, sitter akkurat passelig løs på di rette stedene, og stram der det skal være. Det var bare det at med full rulle på jobb, videre på fotballkamp, så møte søster,
Så var jeg både svett, sliten og veldig lite presentabel før jeg rakk å ta et eneste bilde. Dermed ble det et lite dykk i arkivet for å se hvor fin jeg egentlig er i rødt. Å når jeg ser disse gamle bildene av meg selv kommer slankemotivasjonen sikkelig tilbake. Jeg blir kanskje aldri 20 år igjen, men jeg kan vell likevell komme i nærheten så vakker om jeg bare trener litt? Jeg var jo en sikkelig babe ❤️
Jeg liker fargen rød veldig godt, når jeg har en god hårdag. Men en god hårdag får meg vell egentlig til å like det meste i livet.
Men fargen rød, da føler jeg at jeg skinner. Jeg går liksom ut av min lange vinterdvale og hopper opp på scenen å danser og synger helt vilt. Jeg blir stjerna i mitt eget Liv. Bilen min er også rød, jeg kaller den for tyttebæra mi. Og jeg er himla glad i tyttebær.
I min familie har det vært tradisjon å gå opp på setra i dalen i Mefjordvær å feire sankt hans.
I riktig gamle dager sto det ei sommerhytte her, hvor min tipp oldemor pleide å være på sommerbeite med dyrene sine. Det var kjent i heile bygda, at ho Nora lagde nydelig rømmekolle, som di kunne få kjøpe eller bytte til seg der oppe. Hun serverte den med et spesielt brød til har jeg fått høre.
I min barndom husker jeg turene hit sammen med mormor. Her lekte vi i ruinene av den nedbrente hytta. Jeg husker der var en ovn, vi pleide å leke at vi kokte kaffe på. Mormor fortalte alltid så mange spennende eventyr om huldra som levde her i dalen.
En gang da jeg var liten jente, ble jeg hellig overbevist om at jeg hadde sett huldra vandre forbi på nedsiden av setera. Jeg husker mamma bare lo, å sa at jeg nokk hadde sett ei kjærring på bærtur, men det synes jeg var rart, for hun jeg hadde sett, hadde jo ku-rompe.
Nå i nyere tid, så har onkel bygd en fantastisk fin gapahuk her. Den kaller vi for Hulderhuken. Å hit går vi nå å feirer. Eller bare tar oss en trimtur, både sommer og vinter.
Det er en passelig lett tur. Men her går 2 veier opp. Det er den gode gamle dalstien, som jeg helst vil anbefale om du er over 4 år å har balansen i behold.
På denne veien kan du se ønskebuska, som er ei bjørk og ei rogn som er vokst sammen til ei busk. Står du ved denne kan du ønske deg noe. Så kommer du til hvilesteinen, som er en stein formet som en stol nesten.
Så har vi dynamittveien. Det er steinlagt vei ganske langt opp, litt terreng, så er det lagt klopper (bygd trevei) over et lengere stykke.
Oppi dalen er det fullt av eventyr, og både naturlige og unaturlige skapninger. Her vet du aldri helt hva du møter.
Som du sikkert skjønner, så er dette et spennende sted for oss å feire st.hans.
Tro hva den vesle jenta tenkte om det å få en blå lillesøster? Og naboene ble nokk ganske skremte da di fikk høre dette.
Men det er sant altså, jeg var blå da jeg ble født. Kanskje derfor jeg alltid har elsket den fargen?
Det hadde seg nemlig slik, at når jeg ble født, ble jeg født så fort, jeg bare ploppet ut. Og når man blir født for fort, da kan man være litt blå.
Og blå fortsatte jeg egentlig alltid til dels å være. Jeg er en slik som får veldig lett blåmerker også. Det er sjelden jeg vet hvorfor jeg har et blåmerke, di dukker bare opp av intet mange ganger. Men jeg går ut ifra at jeg alltid har dultet borti noe.
Min største drømmegave når kjærest vinner i Lotto, eller arver fra sin rike onkel i Amerika, det er forlovelsesringen som prinsesse Diana hadde. Den er bare helt sinnsykt vakker. Jeg tar gjerne imot smykke og øredobber i samme serie også.
Min drømmegave nummer 2, men den tror jeg er noe tyngre å bære, er -the heart of the ocean, fra Titanic. Bare helt sinnsykt fin blåfarge på disse smykkene.
Tenk å eie så vakre juveler da dere? Da behøver man hverken klær eller sminke. Smykkene vil uansett være blikkfanget.
Jeg har også tenkt litt på det at blå er blitt en utpekt guttefarge. Nå har jeg ei datter, og en sønn. Det behøver jo ikke bety at det alltid er slik, men jeg synes sønnen er mye mere energisk en hva datter var på samme alder. Kan det være at noen mødre fant ut at blå var beroligende, å dermed ville kle guttene i blått for å roe dem ned? Eller for å roe ned skremte mødre? Jeg synes i allefall det høres ut som en helt logisk forklaring.
Blått er også både himmelen og havet. Det tyder også på at fargen er ganske mektig. For det finnes vell ikke noe mektigere en himmel og hav satt i bevegelse?
I mine yngre dager når jeg hadde tid til å puste, leste jeg ganske mange bøker om alt mellom himmel og jord. Om meditasjon, fysisk og mental helse.
Et av di gode rådene som gikk igjen i alle bøkene, var det å ha kontakt med jorda direkte. Kle av deg skoene, å gå på, eller sitt på jorda. Ikke på asfalt og stein. Men på gresset eller sanda.
Om du går barfot på ei strand, får føttene dine naturlig peeling. Luft mellom tærne motvirker fotsopp.
Men du har også det religiøse tanken i dette rådet.
For uansett om du tror på gud, moder jord, eller ånden i naturen, så lever disse i jorda. Di lever i lufta, i sanda, i gresset. Og di gir deg energi.
Så uansett hva du tror på, om du vil gi deg selv noe bra, gå ut så naken du greier å være komfortabel med. Gå barfot, legg deg på bakken, rull deg i gresset, svøm naken i havet eller et vann, strekk armene opp mot himmelen å kjenn på vinden mellom fingrene. Gjør dette, å du vil føle deg bedre.
Dagens fargeutfordring var foresten oransje. Jeg pleide ikke å like oransje før, men nå gjør jeg det. Det er en farge jeg har vært nødt å vokse på. Tror grunnen til at jeg ikke likte fargen, er at jeg lett tenker på amerikanske fanger som man ser på film går rundt i oransje.
Men det er også en nydelig varm høstfarge, jeg liker appelsiner, og gresskar er fine å se på. Så føler man seg fargerik og munter når man har det på.
Søker man opp hva oransje betyr i fargeterapi, får man opp at det står for energi, optimisme og livsglede. Så det er altså bare bra for deg å bruke oransje.
I dag var absolutt vanskeligste dag på fargeutfordringa tror jeg? Med bare tanken kunne jeg ikke komme på et eneste grønt plagg i skapet mitt. Derfor hadde jeg egentlig lagt dagen i dag litt ifra meg, å tenkt at den må jeg svare på, på annet vis. Kunne jeg gjemt meg bak ei busk å sakt at dagens antrekk heter grantre? Eller kunne jeg kle lillebror i grønt, å sakt han er jo en del av meg? Eller skulle jeg låne militæruniformen til kjærest??
Jeg tok meg en skikkelig dyp-dykk i klesskapet, der jeg til slutt fant denne militærgrønn-aktige buksa, som da ble mitt svar i dag.
Med ei svær busk og noe gress i bakgrunnen ble jo bildet ganske så grønt.
I dag fikk jeg prinsessa til å være fotograf. Da var det visstnok veldig viktig hvordan jeg sto med beina. Den ultimate måten, som hun har lært på ballett, det var ikke jeg myk nokk til, men jeg måtte gjøre det nest beste, å det var å ha fotene formet som en L. Lurer på hvordan ideer hun vil komme med den dagen vi åpner for sosiale media til henne?? Da er det vell både fotokurs og modell kurs fra henne..
Skal du på ferie til din veldig gamle mor, eller bestemor i sommer? Lurer du på hvor grensene går mellom hva som forventes av deg som pårørende og meg som hjemmesykepleie i forhold til oppgaver og ansvarsfordeling? Vil du kanskje gjøre noe men vet ikke helt hva du skal finne på?
Det er ikke alltid like lett å komme langveis ifra, å finne ut at mamma, pappa, eller besteforeldre plutselig er blitt mye svakere og mer hjelpetrengende en di var sist du så dem. Du har ho hørt at hjemmesykepleien er innom, men hva gjør di egentlig der? Å hva gjør di ikke?
Så virker det kanskje som om mamma ikke forteller deg alt du vil vite? Kanskje vil hun ikke plage deg med sine problemer, du er jo på ferie. Å du vet jo ikke helt hva hun greier.
Du hører at det er helt krise, og mangel på ansatte i hjemmetjenesten. Er det meningen du skal skifte bleier, sette sprøyter, og dusje gamlingen?
Som ansatt i hjemmesykepleie har jeg opp gjennom årene gjort meg noen tanker og erfaringer rundt dette. Det finnes nokk ikke noe riktig og galt. Alle mennesker er forskjellige, vi greier ulike ting, å tjenesten er også ulik rundt om i landet. Likevel vil jeg dele med dere noe av hva jeg tenker.
Tips nummer
Spør hjemmesykepleien rett ut. Hvordan er det? Hva kan jeg gjøre? Si hvordan det er. Det er helt ok å si ifra om det er noe du ikke er komfortabel med å gjøre.
Den eldre har kanskje hjemmehjelp, men dette inkluderer ikke rundvask, eller vask av rom som ikke er i daglig bruk. Der forventes det faktisk at du som pårørende vasker gjesterom selv, hjelper til med vindu, tak, vegg, og rundtomkring vasking. Eller hjelper den eldre med å ansette rengjøringsbyrå eller ungdom til å komme å gjøre storvasken.
Vaktmesteroppgaver. Det er alltid en skru som er løs, et bilde som må henges opp, noe som må limes, lyspærer som må skiftes, og noe må repareres. Kan du gå over, gjøre det du har kunnskap til, å hjelpe å finne riktig mann eller kvinne til å gjøre det du ikke kan? Nå når stadig flere bruker både mobil, data og nettbrett er det kanskje enda flere utfordringer med ting som ikke virker helt??
Matlaging. Når pårørende er på besøk over flere dager, kan det være greit å avbestille ferdigmaten fra hjemmesykepleiers matleveranser, å gi gamlingene skikkelig god feriemat, hjemmelaget er alltid best, både middag, dessert, frokost, lunsj, kvelds, og noe godt til kaffen.
Opplevelser. Ta gamlingen med på noe som er gøy. Helst ut av både huset og bygda. Men aller viktigst er at dere gjør noe gøy sammen. Noen vil kanskje sette pris på bytur med frisør og kafé besøk, trilletur i rullestol på gamle trakter, og noen vil være hjemme å spille Ludo.
Handling. Har gamlingene alt di behøver? Kanskje kan du hjelpe dem enten å bestille noe på nett, eller stikke innom kjøpesenteret? Spør hen, og gjør det.
Hagearbeid og Vedlikeholdsarbeid på huset. Kan du gjøre noe? Eller ansette noen?
Økonomi. Har hen bruk for alle ukebladene som kommer hver uke? Noen har bruk for alle og enda flere, andre har mistet både synet og motet. Og hva med alle veldedige organisasjoner som gamlingen aldri greier si nei til? Kan du hjelpe. Er jo synd om di skal miste økonomisk kontroll på sine eldste dager.
Så er det viktig å huske at både gamlinger og pårørende er forskjellige. Noen vil føle seg ukomfortabel om sønnen kommer å hjelper seg med å dusje, andre vil føle det ukomfortabelt å hjelpe mamma på do. Det er helt greit at vi i hjemmesykepleien tar ansvar for både personlig hygiene, medisiner, og disse tingene som fort kan bli vanskelig.
Men om du og gamlingen er komfortabel med at dere ordner det selv, å kanskje vil ha fri fra oss som kommer hver dag å vekker dere, eller krever at dere er hjemme enda når vi har tid å komme klokka 12, så er det også helt fint.
Noen pårørende tar sine med seg på ferie til langt vekk i stan. Noen synes at å besøke en gretten gammel gubbe i ei helg eller en dag er mer enn nokk om dere skal beholde vennskapet. Noen er av klar mening at di kommer på ferie. Og noen skal gjøre det godt igjen for st di ikke har hadd så mye tid di ønsket til mamma det siste året.
Vi som jobber i hjemmesykepleie har sett alle varianter av både pasienter og pårørende. Vi vet at det som regel alltid er en grunn for at ting er slik di er, selv om ikke alle vil fortelle om det. Å du behøver ikke unnskylde deg for oss. Vi skjønner.
Håper uansett at flest mulig av dere får en kjempefin sommer sammen med di dere er glad i. Å du, det er helt greit å ikke invitere hjemmesykepleie til familieselskapet deres. Vi har ikke egentlig tid til den slags uansett.
Gult er kult. Hva tenker dere om fargen gul egentlig?? Jeg forbinder fargen veldig med påske. Så når jeg kler meg i noe gult, føler jeg meg som en påskekylling..
Synes det var best å ta bildet utenfor jobb i dag, dere ser, den gule garasjen, å di gule smørblomstene som er spredd rundt. Er jo nesten som man blir litt mer munter av alle fargene vi omgir oss med denne uka.
Kunne vi kanskje hadd en lik utfordring når det gjelder mat? Spis en appelsin??
Jo, jeg er egentlig glad i å bruke farger, så dette kan jeg jo være med på tenkte jeg.
Men så var det å ta bildene da. Jeg er helt ærlig helt elendig på å ta selfier, å synes i grunn aldri at noen greier å ta bilde av meg der jeg blir så vakker som jeg egentlig fortjener å være på et bilde. Eller som jeg noen dager føler meg. Men jeg fikk da til et bilde i rosa likevel. Jeg har denne rosa militæraktige tank-toppen som jeg synes er veldig fin på godværsdager å bruke.
Rosa er en absolutt favorittfarge i livet. Den gjør meg munter, å får meg til å føle meg feminin. Den er skarp, men kan også være dus. Å den får meg til å tenke på deilige blomsterdufter.
Men jeg er ikke så glad i rosa klær. Jeg bruker helst bare rosa tilbehør. Rosa klær, får meg i grunn veldig lett til å føle meg som en rosa gris. Spesielt når jeg også er litt rosa av sola. Da føler jeg meg som en smålubben rosa julegris..
Men jeg omgir meg ellers gjerne med alt som er rosa altså. Som kaffekoppen prinsessa kjøpte meg en gang når hun var på miniferie med mormor. Den nyter jeg gjerne morgenkaffen min i..
Ha ei fargerik uke, å takk for at du stakk innom bloggen min 🙂
