En kjempefin trimtur på Skaland, for di kortere turene, er å gå til utkikkspunktet.
Da jeg flyttet hit fikk jeg høre at det står en benk der oppe, som di kaller kjærlighetsbenken.
I di senere år har bygdefolket jobbet på dugnad for å lage et lite grillsted her. Stien er ikke merket, da det i utganspunktet var ment kun for bygdefolk, å ikke turister. Men litt turister blir det her likevel, selv om di fleste fjell-turistene helst går til Husfjellet.
Her er nydelig utsikt over hele bygda, å perfekt å gå når jeg har 2 barn og 2 hunder på slep.
Mye mygg nå når det er så varmt, den er nesten ikke til å unngå. Eneste myggmiddel jeg har god nokk erfaring med til å anbefale er sterkere vind og sigaretter. Men det er jo ikke noe hvem som helst kan få til.
Kom litt vind, og litt havtåke, helt ærlig, det var et fint avbrekk fra varmen.
Det høres kanskje helt merkelig ut, sett utenifra. Men et av di aller fineste stedene å ta barna med på tur på varme sommerdager, er på gamle kirkegården.
Før i tiden, før krigen i allefall, kanskje sånn ca 100år siden, så var dette bygdas gravsted.
Men ulike årsaker, kanskje spesielt jordkvalitet og vanskelig beliggenhet i forhold til vei-nett, gjorde at di sluttet å bruke dette stedet som kirkegård. Kirkegården ble flyttet et hakk opp og bort, å dette stedet fikk gro igjen.
Nå i dag er stedet et veldig populært turmål, for di med små barn. Her er nydelig sand, skjell, et rikt hav-liv med krabber, tangsprell, maneter, fugler og fisker. Det er langgrunt om man ønsker å bade, og det er tilrettelagt med gapahuk, grillsted og benker.
Det er lett å gå dit fra hovedveien, og utsikten er fantastisk.
Ikke så rart da at vi gjerne går hit på tur?
Barna elsker å være her. Hundene synes også det er fint. Å nå om dagen når det er så varmt, er det seriøst best å holde seg nært havet, hvor man får en sånn deilig vind i hårtuppene.
Selveste kirkegården kan du se på nederste bildet. Det er steinmur rundt, og enda står det igjen noen store jern-kors, som i den tiden var gravstøtter.
Egentlig litt rart at ingen ønsker å ta vare på slike kulturminner?
Å passe noen andre sin hund, det er et stort ansvar.
Det er jo noen sin beste venn du da skal passe på. Kanskje blir den behandlet som familiens baby, lillebror, barnet di aldri fikk, eller bare som den beste hunden di kunne fått.
Men di aller fleste hundeeiere elsker sin hund med hele sitt hjerte.
Jeg har ofte blitt spurt om å passe hunder. Når eierne skal bort, ønsker di jo at sin kjære voff skal være i di beste hender. Ikke være ensom, få trening, mat og masse kos. Litt vanskelig å tro at di får nokk oppmerksomhet på en kennel, som ofte virker litt bare som en parkeringsplass.
Men å passe en hund er også et enormt ansvar, derfor synes jeg det fort kan bli litt for meget å si ja. For hva om noe galt skulle skje? Om hunden blir akutt syk, å må til veterinær, å kanskje må noen avgjørelser bli tatt veldig fort? Å eieren ikke svarer på telefon?
Eller hva om hunden gjør skade?
Derfor sier jeg som regelt ja kun til di aller nærmeste.
Akkurat nå passer jeg pappa sin hund, mens han er på ferie. Det har jeg gjort 1-2 ganger i året i 11 år nå.
Om jeg skal reise til utlandet, passer pappa på min hund. Det er en felles avtale vi har. Og litt betingelsen for å skaffe seg hund, er jo at du har slike avtaler klare i forkant.
Når jeg passer andre sine hunder, er jeg også ekstra rutinert i mine egene hverdagsrutiner. Står opp litt tidligere på morgenen, så di får luftet seg før jobb.
Passer på at di får både fysisk og mental trening hver dag. Og følger eierens matplan.
Setter også av ekstra kosetid hver kveld.
Noe annet som har vært veldig viktig, er jo at hunden jeg passer, går godt overens med hunden jeg selv har. Å siden di har kjent hverandre fra min var valp, så gjør di heldigvis det.
Min hund elsker å leke med gamlingen. Han synes det er gøy han også, men han holder ikke ut like lenge. Å når han ikke gidder mer, viser han det med å legge seg å sove. Å da skjønner vi at han vil være i fred.
Hva er greia med Bloglovin egentlig?
Husker jeg hadde det før med min gamle blog, så tenkte jeg skulle signere meg opp der igjen for å kunne følge flere blogger å kanskje få flere følgere selv også?
Har prøvd i flere dager, men uansett hvordan inngangsmåte jeg prøver på, så får jeg opp feilmelding. Den er rett å slett helt utilgjengelig.
Men ser jo at flere av deres blogger kommer med reklame på at jeg kan følge dere på Bloglovin, så da lurer jeg jo? Er det slik for alle? Er det bare jeg som ikke har tilgang? Eller bare Nord-Norge? Noen som vet?
Pleide du, eller noen i din familie å synge den når du var barn? Mamma sang den ofte til meg når jeg var ute å plukket blomster om sommeren. Sommerblomster/markblomster eller villblomster, forskjellig navn på samme ting.
Søndagsturen i dag ble brukt til å plukke, ikke bare en, men 2 nydelige villblomst-buketter. En til å ha inne, og en ute.
Jeg planlegger noe tyggete trening fremover, men akkurat i dag, så følte jeg for å bare ta det helt piano.
Jeg synes di ble kjempefine, slik jeg har satt dem sammen. Er litt deilig å få bruke den kreative delen av hjernen, å pusle sammen hvilke blomster som skal stå sammen i en bukett. Legge til, plukke ut. Til å begynne med hadde jeg alle samlet, men hjernen min synes det ble for rotete.
Så er det liksom noe så glamorøst med å ha en frisk blomsterbukett stående. Den er liksom et tegn på overflod å velstand.
Noe vakkert, som ikke er nødvendig.
Noe som du har, kun fordi du har lyst.
Så er det jo så romantisk.
Jeg trodde jeg hadde masse lilla klær i skapet. Jeg har jo alltid likt lilla i alle nyanser.
Men da jeg i morges åpnet skapet å skulle kle på noe lilla, var det eneste lilla som hang der en noe for trang kjøle som jeg ikke har hadd råd å donere bort enda.
Jeg har nemlig donert bort ganske så mye klær di siste årene, da jeg har vokset ganske mye i bredden. Av dette, alle mine fine lilla klær.
Dermed ble det på nytt en dykk i arkivet, for å finne frem mine nyanser av lilla.
Så må jeg skrive lilla klær på handlelisten til neste shopping.
Dette er vell siste dag i den fargerike catwalk-utfordringen.
Det har vært utrolig gøy å se alle dere fargerike folk legge ut fantastiske bilder av dere selv, å se hvor mange fine klær dere har.
Spesielt dere med kjoler og strikka-klær fortjener en ekstra applaus synes jeg. Nydelig er dere.
Takk for en gøy utfordring, med følelse av vennskap og samhold. Det er så koselig.
Dagens catwalk i utfordringen skulle være rød. Så jeg tok på meg en rød overdel i dag. Kjempefin sateng, sitter akkurat passelig løs på di rette stedene, og stram der det skal være.
Det var bare det at med full rulle på jobb, videre på fotballkamp, så møte søster,
Så var jeg både svett, sliten og veldig lite presentabel før jeg rakk å ta et eneste bilde.
Dermed ble det et lite dykk i arkivet for å se hvor fin jeg egentlig er i rødt.
Å når jeg ser disse gamle bildene av meg selv kommer slankemotivasjonen sikkelig tilbake.
Jeg blir kanskje aldri 20 år igjen, men jeg kan vell likevell komme i nærheten så vakker om jeg bare trener litt? Jeg var jo en sikkelig babe ❤️
Jeg liker fargen rød veldig godt, når jeg har en god hårdag. Men en god hårdag får meg vell egentlig til å like det meste i livet.
Men fargen rød, da føler jeg at jeg skinner.
Jeg går liksom ut av min lange vinterdvale og hopper opp på scenen å danser og synger helt vilt. Jeg blir stjerna i mitt eget Liv.
Bilen min er også rød, jeg kaller den for tyttebæra mi. Og jeg er himla glad i tyttebær.
I min familie har det vært tradisjon å gå opp på setra i dalen i Mefjordvær å feire sankt hans.
I riktig gamle dager sto det ei sommerhytte her, hvor min tipp oldemor pleide å være på sommerbeite med dyrene sine.
Det var kjent i heile bygda, at ho Nora lagde nydelig rømmekolle, som di kunne få kjøpe eller bytte til seg der oppe. Hun serverte den med et spesielt brød til har jeg fått høre.
I min barndom husker jeg turene hit sammen med mormor. Her lekte vi i ruinene av den nedbrente hytta. Jeg husker der var en ovn, vi pleide å leke at vi kokte kaffe på.
Mormor fortalte alltid så mange spennende eventyr om huldra som levde her i dalen.
En gang da jeg var liten jente, ble jeg hellig overbevist om at jeg hadde sett huldra vandre forbi på nedsiden av setera.
Jeg husker mamma bare lo, å sa at jeg nokk hadde sett ei kjærring på bærtur, men det synes jeg var rart, for hun jeg hadde sett, hadde jo ku-rompe.
Nå i nyere tid, så har onkel bygd en fantastisk fin gapahuk her. Den kaller vi for Hulderhuken.
Å hit går vi nå å feirer. Eller bare tar oss en trimtur, både sommer og vinter.
Det er en passelig lett tur. Men her går 2 veier opp.
Det er den gode gamle dalstien, som jeg helst vil anbefale om du er over 4 år å har balansen i behold.
På denne veien kan du se ønskebuska, som er ei bjørk og ei rogn som er vokst sammen til ei busk. Står du ved denne kan du ønske deg noe.
Så kommer du til hvilesteinen, som er en stein formet som en stol nesten.
Så har vi dynamittveien. Det er steinlagt vei ganske langt opp, litt terreng, så er det lagt klopper (bygd trevei) over et lengere stykke.
Oppi dalen er det fullt av eventyr, og både naturlige og unaturlige skapninger. Her vet du aldri helt hva du møter.
Som du sikkert skjønner, så er dette et spennende sted for oss å feire st.hans.
Tro hva den vesle jenta tenkte om det å få en blå lillesøster? Og naboene ble nokk ganske skremte da di fikk høre dette.
Men det er sant altså, jeg var blå da jeg ble født. Kanskje derfor jeg alltid har elsket den fargen?
Det hadde seg nemlig slik, at når jeg ble født, ble jeg født så fort, jeg bare ploppet ut. Og når man blir født for fort, da kan man være litt blå.
Og blå fortsatte jeg egentlig alltid til dels å være. Jeg er en slik som får veldig lett blåmerker også. Det er sjelden jeg vet hvorfor jeg har et blåmerke, di dukker bare opp av intet mange ganger. Men jeg går ut ifra at jeg alltid har dultet borti noe.
Min største drømmegave når kjærest vinner i Lotto, eller arver fra sin rike onkel i Amerika, det er forlovelsesringen som prinsesse Diana hadde. Den er bare helt sinnsykt vakker. Jeg tar gjerne imot smykke og øredobber i samme serie også.
Min drømmegave nummer 2, men den tror jeg er noe tyngre å bære, er -the heart of the ocean, fra Titanic. Bare helt sinnsykt fin blåfarge på disse smykkene.
Tenk å eie så vakre juveler da dere? Da behøver man hverken klær eller sminke. Smykkene vil uansett være blikkfanget.
Jeg har også tenkt litt på det at blå er blitt en utpekt guttefarge. Nå har jeg ei datter, og en sønn. Det behøver jo ikke bety at det alltid er slik, men jeg synes sønnen er mye mere energisk en hva datter var på samme alder.
Kan det være at noen mødre fant ut at blå var beroligende, å dermed ville kle guttene i blått for å roe dem ned? Eller for å roe ned skremte mødre?
Jeg synes i allefall det høres ut som en helt logisk forklaring.
Blått er også både himmelen og havet. Det tyder også på at fargen er ganske mektig. For det finnes vell ikke noe mektigere en himmel og hav satt i bevegelse?
I mine yngre dager når jeg hadde tid til å puste, leste jeg ganske mange bøker om alt mellom himmel og jord. Om meditasjon, fysisk og mental helse.
Et av di gode rådene som gikk igjen i alle bøkene, var det å ha kontakt med jorda direkte.
Kle av deg skoene, å gå på, eller sitt på jorda. Ikke på asfalt og stein. Men på gresset eller sanda.
Om du går barfot på ei strand, får føttene dine naturlig peeling. Luft mellom tærne motvirker fotsopp.
Men du har også det religiøse tanken i dette rådet.
For uansett om du tror på gud, moder jord, eller ånden i naturen, så lever disse i jorda. Di lever i lufta, i sanda, i gresset.
Og di gir deg energi.
Så uansett hva du tror på, om du vil gi deg selv noe bra, gå ut så naken du greier å være komfortabel med.
Gå barfot, legg deg på bakken, rull deg i gresset, svøm naken i havet eller et vann, strekk armene opp mot himmelen å kjenn på vinden mellom fingrene. Gjør dette, å du vil føle deg bedre.
Dagens fargeutfordring var foresten oransje. Jeg pleide ikke å like oransje før, men nå gjør jeg det. Det er en farge jeg har vært nødt å vokse på.
Tror grunnen til at jeg ikke likte fargen, er at jeg lett tenker på amerikanske fanger som man ser på film går rundt i oransje.
Men det er også en nydelig varm høstfarge, jeg liker appelsiner, og gresskar er fine å se på. Så føler man seg fargerik og munter når man har det på.
Søker man opp hva oransje betyr i fargeterapi, får man opp at det står for energi, optimisme og livsglede. Så det er altså bare bra for deg å bruke oransje.
