Like ovenfor Finnsnes barneskole, der er det et tur-område som kalles Hundremeterskogen.
Nede ved parkeringsplassen, der løypa starter, står det et skilt, med store bokstaver -SYRETESTEN.
Skrekkens barndomsminner kom snikende innpå når jeg så dette skiltet. Og minnene om ondskapsfulle gymlærere som bare ønsket oss vondt banket i hjertet.
Jeg løftet lillebror fint opp i bæremeisen, bestemt på at ingen dårlige minner skulle ødelegge det jeg hadde planlagt skulle være en fin tur. En turbotur, med enda en kode å samle inn.
Så er jo dette mamma-trening og kaloribrenning på sitt beste. -No pain, no glory.
Koden skulle etter tur-beskrivelsen være i den nest øverste gapahuken. Men kartet viste ikke gapahukene, å det sto ingenting om hvor mange gapahuker der var.
Stabbet meg oppover. En familie satt nede ved en gapahuk å hadde bål. Noen barn lekte i en kano, som sto på det som sannsynligvis har vært et lite vann før sommer og tørke satte inn.
Videre oppover. En gapahuk under oppbygging kunne det se ut som. Jeg pustet andpusten. Lillebror hermet å begynte å puste han også, selv om han satt meget rolig å avslappet på ryggen min. Slakker farten litt. Hvor går egentlig denne veien? Kanskje jeg skal ta en pause? Da begynner plutselig lillebror å rope -Heia, Heia, Heia. Han vil vist ikke at jeg skal stoppe, han heier meg heller videre. Oppover og oppover.
Så var det skiltet der igjen. SYRETESTEN!
Jeg ser på det. Et kart over bakken, med tydelig skrift at jeg nå er i mål. Men ingen bilder av gapahukene. Jeg har gått for langt. Men det var faktisk ikke så ille tur som jeg hadde fryktet. Alt var nå plutselig blitt så lett. Energien og motet var tilbake. Men hvor var da det turbo-skiltet? Jeg hadde jo gått bare forbi 2 gapahuker.
På tur ned stoppet jeg først i den øverste gapahuken. Leita høyt og lavt, foran og bak, men ingen turboskilt. Videre ned til neste, men ingen turbo der heller.
Passelig små irritert finner jeg frem saft, kjeks og sjokolade. Her tar vi oss en pause. Vi må kose oss, holde humøret oppe.
Lillebror begynner å leke. Så finner han på at han vil plukke blåbær, å går i retning stien igjen.
Men se der, en avstikker. En egen vei, opp til en gapahuk. Denne turen kunne virkelig vært veldig kort, hadde jeg vist hvor koden var fra begynnelsen av. Men som helt ny og fremmed i området, hadde jeg ingen ide om hvor den var. Å ikke var stien merket heller.
Jaja, jeg ønsket jo å bli noen kalorier fattigere, å turen var slett ikke så ille heller selv om jeg gikk både helt opp, helt ned, og litt opp igjen.
