I dag har hele bygda vært samlet på vinteravslutning. Vi gidder rett å slett ikke mere vinter, det må vell være greit? Tok frem Sola gjorde vi også.
Eller så var det bare en veldig passende dag å ha en aktivitetsdag med vintermorro på. Ja, en fin avslutning på vinteren, å koselig å ake i bakken og snakke med naboene.
Nå satser jeg litt på at snøen smelter i rekordfart, å at sommeren er her fortere en et nys.
Ei helt nydelig helg ble det.
Denne påska har vi is-fisket.
Det er jo kjempeenkelt og kjempegøy, selv for dem minste barna å stå med et lite hull å fiske med ei søt lita fiskestang.
Perfekt aktivitet for småbarns-familien.
Noe som er litt vanskeligere, det er å holde på barnas tålmodighet mens man venter på napp. Spesielt om det er kald vind ute på vannet.
Hunden som også fryser lett måtte få jakka å sitte på. Sitteunderlaget i ull var ikke godt nokk for henne.
Ja, så må ikke barna være redd hverken agn eller fisk, å foreldrene må ikke være redd for å sløye fisken. Å alle må tørre å smake.
Fikk meg en god latter på akkurat dette, men når barna fikk litt hjelp, og di voksene fikk litt latter, endte det bra.
Om fisken er for liten, så er det om å gjøre å slippe den ut igjen så snart som mulig. Å storfisken, den må spises som den beste delikatesse i verden. Gjerne med smør, salt og pepper. Å det er selfølgelig den som fisket fisken som må spise den.
Å om ikke alle fikk fisk, så fikk alle smake uansett.
For bydefolk er ofte fjellene en pekepinn på så mangt i livet. Ofte ser man symboler i fjellet, som er et sikkert vårtegn, eller høsttegn.
For oss som bor på Skaland vet vi at vinteren snart kommer når vi ser det første snøfallet har nådd Finnkona. Et fjell i Bergsfjorden som vi ser godt fra Skaland
Men hvorfor heter fjellet egentlig Finnkona?
Ser du det?
Der ligger hun, ei nydelig konemor, med nesen opp i skyene. Hode til venstre, 2 føtter helt til høyre. Sett fra Skaland ser man virkelig konturene av ei kone.
Det er litt gøy hvordan steder og landemerker har fått navnene sine.
Dette bildet tok jeg på gå-turen min i helga.
Enda er det lenge igjen til Finnkona skifter fra vinterklær til sommerklær. Når våren kommer kan vi høre hun røsker av seg vinterkjolen. Da raser det både snø og stein ned i havet under henne.
Like ovenfor Finnsnes barneskole, der er det et tur-område som kalles Hundremeterskogen.
Nede ved parkeringsplassen, der løypa starter, står det et skilt, med store bokstaver -SYRETESTEN.
Skrekkens barndomsminner kom snikende innpå når jeg så dette skiltet. Og minnene om ondskapsfulle gymlærere som bare ønsket oss vondt banket i hjertet.
Jeg løftet lillebror fint opp i bæremeisen, bestemt på at ingen dårlige minner skulle ødelegge det jeg hadde planlagt skulle være en fin tur. En turbotur, med enda en kode å samle inn.
Så er jo dette mamma-trening og kaloribrenning på sitt beste. -No pain, no glory.
Koden skulle etter tur-beskrivelsen være i den nest øverste gapahuken. Men kartet viste ikke gapahukene, å det sto ingenting om hvor mange gapahuker der var.
Stabbet meg oppover. En familie satt nede ved en gapahuk å hadde bål. Noen barn lekte i en kano, som sto på det som sannsynligvis har vært et lite vann før sommer og tørke satte inn.
Videre oppover. En gapahuk under oppbygging kunne det se ut som. Jeg pustet andpusten. Lillebror hermet å begynte å puste han også, selv om han satt meget rolig å avslappet på ryggen min. Slakker farten litt. Hvor går egentlig denne veien? Kanskje jeg skal ta en pause? Da begynner plutselig lillebror å rope -Heia, Heia, Heia. Han vil vist ikke at jeg skal stoppe, han heier meg heller videre. Oppover og oppover.
Så var det skiltet der igjen. SYRETESTEN!
Jeg ser på det. Et kart over bakken, med tydelig skrift at jeg nå er i mål. Men ingen bilder av gapahukene. Jeg har gått for langt. Men det var faktisk ikke så ille tur som jeg hadde fryktet. Alt var nå plutselig blitt så lett. Energien og motet var tilbake. Men hvor var da det turbo-skiltet? Jeg hadde jo gått bare forbi 2 gapahuker.
På tur ned stoppet jeg først i den øverste gapahuken. Leita høyt og lavt, foran og bak, men ingen turboskilt. Videre ned til neste, men ingen turbo der heller.
Passelig små irritert finner jeg frem saft, kjeks og sjokolade. Her tar vi oss en pause. Vi må kose oss, holde humøret oppe.
Lillebror begynner å leke. Så finner han på at han vil plukke blåbær, å går i retning stien igjen.
Men se der, en avstikker. En egen vei, opp til en gapahuk. Denne turen kunne virkelig vært veldig kort, hadde jeg vist hvor koden var fra begynnelsen av. Men som helt ny og fremmed i området, hadde jeg ingen ide om hvor den var. Å ikke var stien merket heller.
Jaja, jeg ønsket jo å bli noen kalorier fattigere, å turen var slett ikke så ille heller selv om jeg gikk både helt opp, helt ned, og litt opp igjen.
På tur med turbo her på Senja tipset oss om å gå trollstien til Stavkirka.
Tror denne turen må være rimelig ny, da vi ikke hadde hørt så mye om den før.
Men i fremtiden blir vi nokk å høre mye.
Jeg sier bare -For en tur. -Å for en opplevelse. -Å for en fantasi.
Nesten som om det blir slemt mot dem som skal gå om jeg poster for mange bilder, derfor blir jeg bare å gi en smakebit her på bloggen. Denne turen må bare oppleves. Spesielt om du har barn. Var oppfinnelser som dette gjennom hele turen. Barna fikk virkelig satt fyr på kreativiteten mens dem gikk.
Befinner seg på Grasmyra på Senja, finner kart og beskrivelse på ut.no
En fin «postkassetrim» på Skaland er å gå opp til Gapahukan på Myran i sommerdalen på Skaland.
Denne turen er kjempefin både sommer og vinter. Passer bra for di som har barn å ikke vil gå for langt på tur, eller som en trimtur flere gang i uka om du behøver å pese litt ekstra.
Turen starter med det gamle kommunehuset rett ovenfor butikken på Skaland, å du følger skiltet vei til Husfjellet. Så når du kommer på traktorveien er det egentlig bare å følge veien helt til du ser Gapahukene.
Det er 2 gapahuker som står ved siden av hverandre, så er det laget bål-gryte på utsiden midt i mellom gapahukene om du vil grille deg pølser på turen.
Når vi var der på tur, var det noen jeg tror var polsk, som holdt på å grille seg pølser. Derfor er det antydning til røyk på bildene, men det var ikke til å unngå.
Lurte litt på hva di tenkte, der begge hundene satt utenfor gapahuken å stirret på maten demmes, mens jeg skrev oss inn i turboka?
Hundene ser jo ofte ut som om di aldri får mat i blikket. Skikkelige matvrak. Har lurt noen ganger på om min DP kommer til å spise seg ihjel en vakker dag? Hun er 5kg, men spiser fort 5kg mat om hun får mulighet. Joda, hun bor i en matglad familie, men finnes det ikke grenser??
På Skaland på Senja finnes det noe helt unikt, som ikke finnes så veldig mange andre steder i værden. Et grafittverk.
Grafitt brukes i smelteverk og metallindustri til ildfaste digler, støpeformer, og ligende, da den tåler nesten 4000 °C. Dessuten brukes grafitt til belegg i bremsetromler, som smøremiddel og i blyanter, batterier, anoder, med mer. (https://snl.no/)
Bygda har veldig lenge hadd gruvedrift som sin hovednæring, og i gamle dager hadde di fabrikken sin oppe i fjellet. Der var det også flere hus, så flere familier bodde også der oppe, jobbet, å gikk bare ned av å til.
Under krigen ble Skaland okkupert av tyskerne i hovedsak på grunn av grafittverket.
Men etter Brann i 1985, ble fabrikken og arbeidsfolket flyttet ned til havet og bygda. Igjen står bare ruinene oppe i fjellet.
Det er ikke lov å gå dit opp uten tillatelse, da det er langt i fra trygge områder å bevege seg på.
Men om man får gå opp dit, er det litt som å tre inn i en spøkelsesby.
Der har vært så mye Liv å røre. Så mange folk har trødd sine ben der, både som barn og voksen.
Kunne ønske noen med kapital kunne bygd det opp igjen som museum, det tror jeg kunne vært ganske kult.
Noe annet som også er ganske kult med dette området, er denne musikkvideoen, som er spilt inn her
Ganske sikker på at di aller fleste digget den sangen for noen få år siden, men at videoen var spilt inn på yttersiden av Senja tror jeg ikke alle fikk med seg..
Lurer på hva som satte Ruben på ideen om å gå til det gamle nedbrente grafittverket??
Når jeg går med 2 hunder og 2 barn i skogen, da er det sjeldent at jeg ser andre dyr en fugler.
Jeg vet jo at dem er der, men med min bråkete gjeng, så oppdager dyrene oss lenge før vi oppdager dem, så stikker di å gjemmer seg.
Men da jeg i går gikk på søndagstur til gapahukan, så stoppet plutselig hundene opp, og sto å så noe forundret ned i steinura. Jeg hørte noen lyder, å måtte se etter om jeg så noe. Der var flere hull i bakken.
Å plutselig et lite søtt hode som stakk ut å freset til oss. Jeg vil tro hun hadde et kull med barn inni hula, å prøvde å skremme oss vekk. Så da kjappet jeg meg bare å knipse et bilde, så tok jeg flokken med meg videre så vi ikke forstyrret henne mer.
Kunne jo egentlig ønske å få tatt både flere og bedre bilder, men ønsket ikke å skremme henne så veldig.
Hun var jo bra tøff som turte å stille seg opp mot hele flokken min da.
Stranda i Ersfjorden på Senja, er flere ganger blitt kåret til en av værdens fineste av ulike aktører. Å ikke uten grunn.
Det mest fantastiske her synes jeg personlig er som det mest fantastiske på hele yttersia Senja, det er fjellene.
Fjellene er høye, spisse, ufremkommelige, majestetiske, og skjuler mange eventyr.
Sanden er helt fin, hvit og glatt. Deilig å gå på, deilig å ligge på. Men den må være våt om du skal lage noe i den.
Området er påstartet tilrettelagt, med flere grillplasser, benker, volleyball-nett, toalett og parkering. Men her er det veldig mye som gjenstår før vi kan bli fornøyd.
Selve toalettet her er påkostet av Nasjonal turistvei, å ser ut som en diamant av gull, der den ligger på øversiden av veien. Veldig vakker do, men det er for lite med bare en do, når det er så mye turisme, så der foreligger en plan om å bygge enda mere toaletter her. Midlertidig blir det satt ut festivaltoaletter her på parkeringsplassen, til å ta unna litt av trykket i største turistsesongen.
Det er laget parkeringsplass her til ca 40 biler, men det ligger en plan om å bygge ut, da dette er alt for lite. Mange biler parkerer langs veiskulder da di ikke får plass på parkeringen, men dette skaper ofte farlige situasjoner der barn og hunder nær veien ikke blir sett før di er på veien. Det blir vanskelig å kjøre, å møte motgående trafikk. Og det blir til irritasjon.
Hele området har så mye potensiale. Det er vakkert, det er stor plass, og elsket av både turister og lokale. Men det må reguleres på en sikkelig måte, som tar hensyn til alle parter, om det skal være bra. Men det burde la seg gjøre.
I skogen her i området, så har jeg min helt egen sti. Det er bare jeg, og naboen som pleier å gå her av å til.
Derfor skvatt jeg sikkelig til da jeg skulle gå tur, å oppdaget at alle trærne i et stort område her, hadde en sort stripe nedover langs stammen. Hos noen trær var også heile greiner angrepet.
Min første tanke var at varmen som har vært den siste tiden, var i ferd med å fyre på trærne i området. Varme skaper jo skogbrann så.
Eller hadde noen vært her å hadd bål? Nei, det var jo ingen tegn til bål på bakken.
Men hva kunne det da være? Sopp? Råte?
Etter noe googling, kom jeg frem til en dansk artikkel, der det står skrevet om dette fenomenet.
https://www.havenyt.dk/spoergsmaal/plantesygdomme/16918.html
Kort oppsummert er det en bakterie inni treet, som danner en slags væske. Denne bakterievæsken presses ut av stammen der det allerede finnes sprekkdannelser, og skaper i denne prosessen det sorte.
Stort sett alltid skyldes dette at det kommer skade på røtterne. Enten i form av naturlig endring på jorda, flom, skred, tørke. Skadedyr, eller gravearbeid.
Akkurat her i dette området vil jeg jo da tro skaden kommer av enten tørken, eller kanskje enda mer sannsynlig, mus/vånd, da det har vært noen år med mange hull i plenen, å oppspiste jordbærplanter her i området di siste årene.
