Der veien slutter, begynner eventyret.
Nå i helga var jeg og lillebror alene hjemme. Tradisjonen tro, tok jeg turen til Mefjordvær for å få med meg litt av Mefjorddagan.
Fra jeg var liten jentunge har familien alltid tatt turen til Mefjordvær i forbindelse med Mefjorddagan, omentrent første helga i juli.
Det var under dette jeg fikk dra på min første bygdefest som 15 åring, og mange diskotek før det. Her har vært revy, pubkveld med quiz, sjørøverfester og vakkre eventyr.
Her har vært både kyssing og hjerteknusing.
Hvor stort arrangementet har vært, det har variert veldig fra år til år.
Men di siste årene har det vært noe mindre.
Her har vært utfordringer med både frivillige, og økonomi, som har påvirket nedskjæringene.
Men stemningen er fremdeles kjempekoselig.
Og som småbarnsmor har jeg uansett ikke behov for den største bygdefesten og revyunderholdningen. Men det kan jo være hyggelig å få det igjen når barna blir større.
Lillebror synes i allefall det var kjempegøy å møte noen tøysete sjørøvere, å være med dem på skattejakt. Å da han fant ut at gullpengen han fikk av en sjørøver kunne spises, da ble han stor i øynene. Å se på værden sammen med en gutt på snart to år, det er verdt mer en alt gull på havet.
Egentlig, så har vi diverse kostymer liggende, så var jo tenkt å kle ut lillebror som en sjørøver for anledningen. Men der det har ligget rundt om i veien hele vinteren, var plutselig alt sporløst forsvunnet når vi hadde bruk for det. Eneste vi fant var lillebror sitt sverd. Så da ble det bare sverd, å sjarmørhatten som fikk duge denne helgen da. Vi får stille sterkere neste år.
Mefjordvær er jo bare ei heilt utrolig vakker bygd. Her ser du fjellene som strekker seg stupbratt opp mot himmelen.
Havet som slår hardt imot bergene i storm og uvær. Måsen som skriker høyt for å overdøve havdønningene.
Her lever huldra fredelig inne i dalen, mens heksa ikke lever like fredfullt under knuten.
Småtrollene ruller stein ned fra fjellet, draugen lusker i havet, og noen gjemmer seg kanskje fra værden inne i russehula?
