I dag feirer dvergpincher prinsessa Nadia 4 år.
Å når familiens bestevenn har bursdag, da må det feires.
Prinsessa og mamma har laget hundekake for anledningen. Den falt virkelig i smak. Sånn storartet luksus mat får hun aldri ellers, men når man har bursdag, får man jo litt ekstra.
Så gikk vi favoritt-ruta på tur. Du vet, der også naboene går å tisser å gir fra seg mange spennende lukter.
Desverre kom snø-elingen, så sikten var ikke helt optimalt. Men jeg tror hun fikk luktet alt hun behøvde å vite.
Nå skal resten av dagen feires inne, sammen med familien….
Å matmor har fri-helg, så det blir god tid til både kos og gøy i helga. Loooooove it..
Mange lurer på hvordan det er å ha en dvergpincher, i forhold til andre hunderaser.
Å vi dvergpincher-eiere svarer ofte at det er en stor hund i en liten kropp. Men hva mener vi egentlig med det?
Jo, Dvergpincheren er en liten hund. Min er fullvoksen, å veier 5 kg. Hun er mindre en alle kattene i nabolaget.
Fordelene med en så liten hund er egentlig ganske mange. Dem kan fint leve hos noen som bare bor i ei leilighet i byen, å du behøver heller ikke en stor bil for å frakte den med deg på reise.
Den passer fint i håndveska. Den røyter også veldig lite, så det er lett å holde det rent i forhold til hvordan det er med andre hunder.
Men, bortsett fra valpetiden, det første leveåret, så liker den slettes ikke å sitte i ro i noen veske. Den er veldig aktiv, går gjerne på lange fjellturer, å elsker å trene agilyty.
Min hund kan spise en husky. Hun eier ikke magemål. Spiser og spiser. Bortsett fra vanlig tørrfôr, så må hun begrenses. Om vi hadde gitt henne en middag beregnet til 10 voksene mennesker, så hadde hun sikkert spist det også.
Hun ser og oppfatter ikke sin egen størrelse, å kan gjerne sette på plass både en dobermann og en leonberger om hun mener dem ikke oppfører seg godt nokk.
Hun bjeffer MYE og høyt. Det høres ut som om jeg har en hel flokk med hunder til tider, men jeg har altså bare en.
Hun har også lett for å fryse. Derfor er gode klær veldig viktig. Pelsen er tynn, og tåler dårlig både regn og kulde. Da hun var valp var dette helt håpløst, å det var som om hun var ubrukelig, og i dvale dem 2 første vintrene. Men nå er hun gjerne med ut om vinteren, så lenge det er ok vintervær.
Pelsen er veldig lettstelt. Børster av å til mest bare for kosen sin skyld.
Sterk som fy. Kan trekke ganske så tungt i forhold til sin egen størrelse. Om hun trenes riktig får hun tydelig definerte muskler å ser veldig stilig ut.
Trofast bestevenn. Tror hun ville gjort alt i verden for å beskytte sin matmor. Er tålmodig å snill. Vokter sin flokk.
Ifølge illustrert vitenskap har jeg kjøpt meg en av verdens dummeste hunderase, som er blant di vanskeligste å trene.
Noen dager er jeg helt enig i dette, andre dager ikke.
Men basert på den erfaringen som jeg har, vil jeg si det i allefall ville vært 10 ganger enklere å trene en labrador eller en border collie fremfor en dvergpincher.
Jeg har mange ganger greid å trene henne opp til noe bra, men om ikke treningen fortsetter hver dag, da er alt glemt etter 2 dager.
Men når jeg i dag kunne la 2 åringen gå tur med henne, på en Campingplass fullt av andre mennesker og dyr i alle varianter, da vet jeg at vi har gjort noe rett.
En annen hund ville kanskje benyttet muligheten å jaget hønene som her var 4 meter unna. Men vår hund er utrolig trofast.
Hun kan godt bjeffe mot alt i hele verden, men hun holder seg nær familien, uansett hva.
Så når lillebror fikk holde i båndet, da viste jeg at hun ikke ville legge på sprang å jage noe som helst rundt oss.
Hun er kanskje ikke den smarteste, men hun er den mest trofaste familiehunden. Og vi er kjempeglad i henne akkurat som hun er.
Å passe noen andre sin hund, det er et stort ansvar.
Det er jo noen sin beste venn du da skal passe på. Kanskje blir den behandlet som familiens baby, lillebror, barnet di aldri fikk, eller bare som den beste hunden di kunne fått.
Men di aller fleste hundeeiere elsker sin hund med hele sitt hjerte.
Jeg har ofte blitt spurt om å passe hunder. Når eierne skal bort, ønsker di jo at sin kjære voff skal være i di beste hender. Ikke være ensom, få trening, mat og masse kos. Litt vanskelig å tro at di får nokk oppmerksomhet på en kennel, som ofte virker litt bare som en parkeringsplass.
Men å passe en hund er også et enormt ansvar, derfor synes jeg det fort kan bli litt for meget å si ja. For hva om noe galt skulle skje? Om hunden blir akutt syk, å må til veterinær, å kanskje må noen avgjørelser bli tatt veldig fort? Å eieren ikke svarer på telefon?
Eller hva om hunden gjør skade?
Derfor sier jeg som regelt ja kun til di aller nærmeste.
Akkurat nå passer jeg pappa sin hund, mens han er på ferie. Det har jeg gjort 1-2 ganger i året i 11 år nå.
Om jeg skal reise til utlandet, passer pappa på min hund. Det er en felles avtale vi har. Og litt betingelsen for å skaffe seg hund, er jo at du har slike avtaler klare i forkant.
Når jeg passer andre sine hunder, er jeg også ekstra rutinert i mine egene hverdagsrutiner. Står opp litt tidligere på morgenen, så di får luftet seg før jobb.
Passer på at di får både fysisk og mental trening hver dag. Og følger eierens matplan.
Setter også av ekstra kosetid hver kveld.
Noe annet som har vært veldig viktig, er jo at hunden jeg passer, går godt overens med hunden jeg selv har. Å siden di har kjent hverandre fra min var valp, så gjør di heldigvis det.
Min hund elsker å leke med gamlingen. Han synes det er gøy han også, men han holder ikke ut like lenge. Å når han ikke gidder mer, viser han det med å legge seg å sove. Å da skjønner vi at han vil være i fred.
Jeg er ikke egentlig typen som bekymrer meg så veldig når noen blir syk. Kanskje er det fordi jeg jobber på sykehjem, men jeg vet jo at det som oftes går fort over.
Så når hunden fikk diaré natt til tirsdag, men likevel var i fin form, tenkte jeg det ville gå fort over. Hun spiste jo til å med.
Men da hun i tillegg begynte å kaste opp på onsdag, ja da tenkte jeg litt mer at hun kanskje behøvde veiledning. Så da var det å passe på at hun bare spiste små måltider, å gi alle i familien streng beskjed om å ikke gi henne noe, slik at jeg alene kunne ha oversikt på hva og når hun spiste.
Men da hun enda kastet opp på Torsdag, ja da ble jeg oppriktig bekymret og begynte å bli redd.
Hun greide jo ikke å holde på noe av hva hun spiste.
Men hun ville spise, og hadde god matlyst. Vann gikk det også unna med. Formen er fin.
Jeg ringte veterinær, som ikke hørtes særlig bekymret ut. Er dette helt vanlig lissom? Jeg har ikke opplevd mine tidligere hunder slik.
Men skånsom mat. Kylling og ris er å anbefale. Så da prøvde vi med det. Men alt kom bare opp igjen.
Så er det å tenke igjennom. Har hun spist ei farlig ute eller inne? Er det treningen? Hva feil har skjedd?
I dag ble det tur til veterinæren. Tok ikke sjangsen på å se det an over helga.
Veterinær undersøkte. Ikke vondt når vi trykker noen steder, temperatur ok.
To løsninger:
1. Prøve noe tilskudd som er bra for mage og tarmflora, og spise skånsomt for, å håpe det går over.
2. Rønken, finne ut hva som feiler, sannsynligvis samme behandling, men da vet man om det sitter noe fast i mage/tarm eventuelt.
Med disse to løsningene handler det ofte om økonomi tror jeg. Hadde jeg hadd dårlig råd måtte jeg valgt første løsning å håpet på det beste.
Heldigvis har jeg forsikret hunden.
Så da ville jeg ha løsning 2. Det er jo tross alt fredag, jeg bor langt unna veterinær, så det å vente å se synes jeg hørtes alt for risikabelt ut. Er jo tross alt et av barna mine det er snakk om.
Hun har en kraftig betennelse i magen kunne di se. Fikk noe tilskudd for å regulere magen, kvalmestillende tabletter og skånsomt for hun kunne spise.
Det føles veldig godt ut å vite hva det var. At det går over. Jeg håper det går over fort.
Nå har vi på grunn av oppkast tatt ut alle matter i huset, vasket alle trekkene til sofaen, og vasket di fleste pledd vi har i huset.
Nå håper jeg det blir litt roligere rundt oss fremover, sliter veldig på mammahjertet når noen ikke er helt som di skal.
God helg ønskes til alle dere der ute.
Siden vi bor laaaaaangt ute på bygda, har vi ikke noe hundeklubb i nærheten å trene på.
Jeg har gått noen kurs hos nærmeste hundeklubb som ligger en god times kjøring unna, men jeg synes reiseveien er alt for lang til å være med på ukentlig trening når jeg også er småbarnsmor.
Men vi er likevel et lite gjeng med hundeeiere som liker å trene hundene våre ilag. Så vi prøver å møtes hver onsdag for fellestrening. Da sosialiserer vi både oss selv og hundene, og vi får trent hund med større vanskelighetsgrad, da det er om å gjøre at mennesket er mer spennende en di andre dyrene.
Så føler jeg faktisk at jeg selv også får et mye større fokus og er mer målrettet og konsekvent i hverdagstreninga nå når jeg også trener lydighet hver uke. Så fellestrening er for oss bare vinn, vinn, vinn.
Anbefaler absolutt alle som har hund, og også trene sammen med andre hundeeiere. Det behøver ikke være organisert, man kan dele erfaringer, råd og tips med hverandre. Det viktigste er bare å gjøre det. Man får så mye større utbytte av treningen når den gjøres forskjellig. Noen dager alene, noen dager sammen med andre.
Så oppdaget vi tilfeldigvis at også elgen sto et lite stykke unna å holdt oss under oppsyn.
Mon tro om skogens konge synes hundene våre var flinke eller dumme??
Jeg tror i allefall at hundene helst skulle sett den elgen som ei god elgpølse di kunne fått i belønning, å elgen helst ikke ville vite av hundene i det hele tatt.
Men det er litt kos å se så mange fine dyr i naturen vår hele tiden. Det er litt av magien som hører med livet på landet som jeg elsker.
Dagens lydighetstrening handlet mest om å bli.
Nadia er i grunn flink å utføre en kommando, bare at hun blir aldri værende i kommandoen. Så om jeg ber henne sitte, så setter hun seg ned, men så reiser hun seg opp igjen like fort.
Jeg må nokk påta meg selv mest av skylda for at det er slik, da jeg ikke har vært hverken tålmodig eller konsekvent nokk til at jeg har trent noe mye på dette tidligere.
Men nå prøver vi på nytt. Å vet dere hva? Det ser ut til å funke.
Først har vi trent inn sitt. Sier sitt, gir godbit med en gang hun setter seg.
Når kommando sitt, virkelig sitter, går vi videre til trinn 2, som er bli.
Her må man starte i det små, så øke vanskelighetsgraden. Jeg sier sitt, sier bli, teller til 3 inni meg, og da hun enda sitter gir jeg godbit. I begynnelsen var hun ofte på letten før jeg rakk å telle til 2, da har jeg startet på nytt.
Etter hvert funket det fint å telle til 3. da teller vi til 7, så til 10.
Trinn 3 blir med mer forstyrrelse, hva om jeg går unna, hopper litt, kaster godbiter? Også her får jeg henne til å bli værende i sitt til en viss grad, men jeg må ikke gå for langt unna. Men vi øker det gradvis, litt og litt..
Så i kveld kom prinsessa hjem. Nadia ble helt tullerusk som hun pleier, med både bjeffing og hopping mot ytterdøra. Jeg ba henne gå på plass, å bli. Pleier aldri å funke.
Men i kveld funket det. Hun gikk i kurven sin, satt der mens prinsessa kom inn, hengte av seg klær, hilser på familien først, så på Nadia.
Ja Nadia var så flink at hun ble fortsatt værende på plassen sin etter å ha hilst også, mens prinsessa laget seg kveldsmat. Jeg ble så Gla og stolt av henne at hun måtte då seg både ei kokt skinke og et hundebein i belønning.
Tenk så hærlig om hun kunne lagt seg i kurven hver gang noen kom innom, å vente til vi hilste på henne?? Det hadde vært mye bedre en bjeffing og hopping når vi kom inn døra. Tror det er fult mulig, men det krever konsekvent trening fra min side. Vet ikke om jeg har tålmodighet til å alltid være konsekvent, men akkurat nå er jeg motivert.
En helt vanlig skade på hunder er kloskader. Derfor er det utrolig viktig å klippe klørne med jevne mellomrom, slik at man unngår at de blir for lange, setter seg fast, og rives av.
Det er derfor lurt å ha en fast rutine på klo-klipp. Jeg klipper klørne på min hund ca hver 2 til 3 uke.
Når hunden er valp er det lurt å klippe enda oftere, men da bare litt i tuppene, slik at valpen blir vant med å bli håndtert.
-Å hunden må roses godt, slik at den alltid forbinder klo-klipp med at nå kommer det noe superdigg. I dag ble belønningen ei grillpølse, sist var det en fylt kong.
I dag var vi desverre ekstra uheldige.
Trodde jo egentlig at hunden min i dag var værdens heldigste, da jeg hadde fri fra jobb, og hun skulle få min fulle oppmerksomhet, uten barna tilstede.
Først hadde vi hjemmespa med klo-klipp, massasje og børsting av pels. Koset oss inne å spiste god lunsj. Så gikk vi oss en tur ut når regnværet tok en pause. Nadia har fått seg en ny boblevest, så hun så jo riktig så stilig ut også i dag.
Men da Prinsessa kom fra skolen, ble likevel Nadia helt hoppende glad, som om hun hadde vært forlatt på vann å brød i ukevis.
Hun både løp og hoppet nedover bakken for å hilse å ta imot.
Da hun hadde roet seg, og vi var på tur opp bakken igjen, så jeg at blodet fosset.
Løftet henne opp å tok henne rett på badet, der jeg først skylte poten under rennende vann, slik at jeg fikk et overblikk over alvorlighetsgraden.
En revet klo kan fort bli veldig alvorlig, å krever veterinærbesøk.
Hell i uhell, var ikke dagens skade så stor og alvorlig som den fort kunne vært. Tror det som har skjedd er at jeg hadde klippet klørne ganske korte, å når hunden hoppet på grusveien har hun riftet/kuttet den opp i tuppen, slik at hun begynte å blø. Å en klo som blør, den blør enormt mye.
Men da det kun var helt på tuppen, smurte jeg blod-stopp pulver på, å tok på henne en potesokk.
Hun var bare så fornærmet da hun måtte ha en potesokk på, at hun gjemte seg under teppe, å så ut som værdens mest triste hund.
Men da kvelden kom og jeg hadde tatt av henne sokken, så logrer hun med halen å er gledelig med på en liten tissetur til.
Å igjen er værden et fint sted å leve.
Jeg ønsket en sporty hund som jeg kunne trene flere ulike kategorier med. En hund som gjerne er med på fjelltur, snuser etter kantarell om høsten, litt agilyty, og en god venn.
Kjærest ønsket en skummel vakthund som sier ifra om det kommer besøk, som er lojal for sine eiere, og liker å leke.
Prinsessa ønsket seg en liten kosehund, hvor hun kunne holde i båndet å få være med på treningen å føle mestring.
Da skulle vi blande en bordercollie, dobermann og dvergpuddel inn i en å samme hund, hva ble det da? Da ble konklusjonen min Dvergpincher.
Så måtte vi velge kjønn.
Ville vi hanskes med løpetid 2 gang i året med blod og husvask, eller ville vi ha markering på alle lyktestolper?
Generelt har jeg best erfaring med tisper. Hannhunder synes jeg er mindre lojale, stikker av hjemmefra når det er tisper i løpetid i nærheten, og vanskeligere å trene vekk markeringsbehovet til. Derfor ble det også tispe.
I løpet av mine nå 3 år med dvergpincher har jeg også gjort meg noen nye erfaringer.
Jeg er veldig positivt overrasket over hvor enkelt det er å få plass til hunden over alt. Selv om prisen på å kjøpe liten hund var veldig høy, er prisen på utstyret vi trenger mye lavere en stor-hund utstyr. Også for-kostnadene er betydelig lavere.
Hun har ikke underpels, så vi må bruke klær ute, hun fryser veldig lett. Di første 2 årene var det nesten umulig å få henne ut av døren om det var snø eller regn. Men det har bedret seg nå, å i vinter var hun gledelig med i både skibakke og akebakke.
Hun røyter nesten ikke i det hele tatt, å krever minimalt med pelsstell.
Jeg kunne ønske hun var enda litt smartere, men hun er absolutt godkjent som hun er.
