Å passe noen andre sin hund, det er et stort ansvar.
Det er jo noen sin beste venn du da skal passe på. Kanskje blir den behandlet som familiens baby, lillebror, barnet di aldri fikk, eller bare som den beste hunden di kunne fått.
Men di aller fleste hundeeiere elsker sin hund med hele sitt hjerte.

Jeg har ofte blitt spurt om å passe hunder. Når eierne skal bort, ønsker di jo at sin kjære voff skal være i di beste hender. Ikke være ensom, få trening, mat og masse kos. Litt vanskelig å tro at di får nokk oppmerksomhet på en kennel, som ofte virker litt bare som en parkeringsplass.
Men å passe en hund er også et enormt ansvar, derfor synes jeg det fort kan bli litt for meget å si ja. For hva om noe galt skulle skje? Om hunden blir akutt syk, å må til veterinær, å kanskje må noen avgjørelser bli tatt veldig fort? Å eieren ikke svarer på telefon?
Eller hva om hunden gjør skade?

Derfor sier jeg som regelt ja kun til di aller nærmeste.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Akkurat nå passer jeg pappa sin hund, mens han er på ferie. Det har jeg gjort 1-2 ganger i året i 11 år nå.
Om jeg skal reise til utlandet, passer pappa på min hund. Det er en felles avtale vi har. Og litt betingelsen for å skaffe seg hund, er jo at du har slike avtaler klare i forkant.

Når jeg passer andre sine hunder, er jeg også ekstra rutinert i mine egene hverdagsrutiner. Står opp litt tidligere på morgenen, så di får luftet seg før jobb.
Passer på at di får både fysisk og mental trening hver dag. Og følger eierens matplan.
Setter også av ekstra kosetid hver kveld.

Noe annet som har vært veldig viktig, er jo at hunden jeg passer, går godt overens med hunden jeg selv har. Å siden di har kjent hverandre fra min var valp, så gjør di heldigvis det.
Min hund elsker å leke med gamlingen. Han synes det er gøy han også, men han holder ikke ut like lenge. Å når han ikke gidder mer, viser han det med å legge seg å sove. Å da skjønner vi at han vil være i fred.