Det er så veldig mye jeg skulle ha gjort. Så veldig mye jeg har lyst til å gjøre. Å jeg kan gjøre det. En annen dag…
Men akkurat nå, så vil kroppen bare sove.
Imens, så ligger jeg her å planlegger å drømmer meg bort for hvor bra det blir når jeg får gjort alt jeg tenker jeg skal gjøre.
Gratulerer med dagen til alle kvinner der ute.
Hvordan går det med likestillingen hos deg?
Jeg tror mange kvinner i Norge er mer likestilt en sine menn nå i dag. Samtidig er det ikke all likestilling som føles like bra. Å for mange, er det fortsatt en lang kamp igjen.
Her hos meg har jeg en snill kjæreste som gjerne bidrar likt om jeg slipper han til. Han er flink med barna, å har ingen problemer med å støvsuge huset.
Han er også en helt ypperlig kokk.
Men mange kvinner vil også forstå når jeg med et lite hjertesukk sier -Men han er en mann.
Han ser ikke helt av seg selv alt husarbeid som skal gjøres, han bruker for mye både såpe og vann når han vasker, å han forstår ikke å sortere klesvasken.
Når noe som helst skal gjøres, foretrekker han at jeg på forhånd har planlagt å tilrettelagt alt. Gjerne med lister.
Sånn tror jeg mange kvinner har det. Å selv om vi har det enklere en mange, kan det også være utrolig krevende å planlegge å tilrettelegge alt hjemme, samtidig som man jobber i full stilling.
Da føles ikke likestillingen like riktig ut lengere. Spesielt om vi har mange barn.
Å når det kommer til dette med barn, graviditet å fødsel, da kan likestilling fort bli urettferdig. Ikke for alle, men for mange.
For kan fødselspermisjon egentlig likestilles? Når du har lånt bort kroppen din i 9 måneder, vært gjennom livets største smerte, å trenger lang tid etterpå til å klare å fungere fysisk normalt igjen, så er permisjon din over å pappas tur?
Jeg synes det burde være opp til hver enkelt familie hvordan dem fordeler permisjonen. Jo, fedre må også ha permisjon, men ting kan gjøres annerledes en i dag. Så kan permisjonen gjerne være lengere. Det anbefales F.eks å amme til barnet er minst 2 år, likevell blir mange mødre tvunget ut i arbeid som for mange også betyr ammeslutt når barnet er 7-9 mnd.
Ammefri og tilrettelegging på arbeidsplassen er ikke alltid mulig.
Men jeg er glad vi er kommet så langt som vi er, å ønsker vi kommer enda lengere, å når ut til enda flere kvinner og menn om hvor mye bedre værden er når vi behandler hverandre med likeverd og respekt. Vi behøver både kvinner og menn på denne jord, å uten den ene, ville heller aldri den andre ha eksistert.
For noen år siden jobbet jeg sammen med en tysk mann. Han hadde blitt kjempeflink i norsk, å snakket det nærmest flytende. Med en litt sånn sør-norsk aksent, der han skarret på R.
Jeg er fra Nord-Norge, å snakker flytende nordlænning.
Vi forsto hverandre veldig godt, å samarbeidet godt.
Men så var det den morgenen hvor han var litt svak i stemmen, å jeg ikke forsto. I min refleks sier jeg da Hæ? Som er i mitt språk å si, der andre sier Ka? Eller Hva?
Her kom konflikten. For ordet Hæ står nemlig ikke skrevet i norsk ordbok. Å dermed ble han veldig sur for at jeg brukte ord han ikke kunne forstå, å ikke ville lære, for det var ikke et norsk ord. Han som hadde pugget ordboken, å lært seg flytende norsk, ble sint for at jeg som norskfødt ikke kunne mitt eget språk.
Jeg var jo selvfølgelig rivende uenig. At dem som har skrevet den norske ordboken ikke har fått med seg vanlige ord vi bruker nord for polarsirkelen, betyr jo ikke at vi som bor i nord ikke snakker norsk vi også. Vi snakker nordnorsk!
Vi som lever i Nord-Norge har lenge blitt diskriminert i Norge. Når jeg hører dem eldre fortelle fra gamle dager, er det veldig sårt hvor mye diskriminering som har vært gjennom tidene.
Men hvordan skal vi egentlig løse slike konflikter? Er det slik at Norsk ordbok må utvide ordene dem har, eller burde vi få en egen ordbok for landsdelen? Eller burde vi vaske vekk dialektene i landet å gå for et felles språk?
Er det greit at noen påstår at det ikke er norske ord om dem ikke står i ordboken?
Det som fikk meg til å tenke på denne diskusjonen akkurat i dag, var da jeg hørte to eldre snakke om språkets utvikling, der ungdom ikke forsto når gubben snakket i fireogtjue. Ungdomen ville heller si tjuefire.
Så var det snakk om høyde. Gamlingen sa han var En meter og sytti. Ungdommen sa hun var- Ei seksti.
Hvordan språket kommer til å utvikle seg i fremtiden kan være en spennende debatt.
Vi får jo også stadig inn flere engelske ord, der det nærmest ikke finnes norsk ord i erstatning.
Vi sier jo F.eks ikke blåtann.
Så foretrekker vi heller å se på TV, som er en engelsk forkortning, fremfor å si at vi ser på fjernsynsapparatet.
Finnes det ord i din dialekt som ikke står i ordboka?
Når noen tar selvmord, er det alltid noen som sier sånt som
-Lurer på hva som går gjennom hodet på noen når dem kan gjøre noe slikt.
eller
-Det må kreves veldig mye mot for å gjøre det.
eller
-Så egoistisk det egentlig er å ta selvmord. Stakkars familien.
Jeg kjenner på følelsene. Jeg kan på en måte forstå at mange velger å avslutte livet.
Livet kan være noe sikkelig dritt.
Alt kan virke mørkt og håpløst. Det er så mye vondt som skjer i værden, med krig, drap, voldtekt, frihetsberøvelse, tvangsekteskap.
Hvordan vi mennesker både styrer hverandre, lar oss bli styrt av hverandre, og blir mot vår vilje styrt av andre.
Å bryte opp, si stopp, å stå i det man selv ønsker kan være utrolig vanskelig. Ikke alle greier å respektere det når du sier nei, eller stopp.
Det kan handle om dem store tingene, som ekteskap, utdannelse, jobb og religion.
Men også alle dem små tingene kan pakke seg opp å bli for mye.
Å bake den kaka, å være i den komiteen, å dra på det møte.
Når noen sier nei, er det som oftes en grunn. Respekter det!
Det kan være vanskelig å skaffe seg en god jobb hvor man tjener nokk penger for å rekke frem i det storslåtte samfunnet vi lever i. Å greier du deg ikke godt nokk økonomisk, må du også leve med skammen da vi har lett for å se ned på hverandre heller en å hjelpe hverandre opp.
Å finne gode trofaste venner kan også være utrolig vanskelig. Når dagen er over går vi alle hver til vårt, å passer oss selv.
Familie er heller ikke det som det engang var. Så snart barna er gamle nokk til å greie seg selv er det foreldrenes tur til å realisere seg selv å følge egene drømmer. Generasjon i midten som skal være ressurssterk å hjelpe dem unge nyetablerte eller dem eldre å svake har nå endelig tid til seg selv.
Helse er ikke stort mye enklere det heller. Uansett hvor bra kropp du egentlig har, så er du enten for tynn, for tykk, for bleik, for brun, for mye eller for lite muskler.
Få legehjelp mot vondter å plager er en evig kamp inni et system som ingen forstår seg på.
Så er det noen som rett å slett ikke ønsker å streve seg gjennom livet mer.
Hvordan døden egentlig er vet jo ingen, men da må i allefall smertene forsvinne? Alt mas og strev blir borte? Kanskje er døden bare en endelig avslutning på alt, og det kommer en evig stillhet?
Eller finnes det noe bedre en livet som venter etter døden?
Jo, livet kan være noe sikkelig dritt, å jeg kan forstå at mange ikke ønsker å leve mer.
Men så, om du har noen som helst, som du betyr noe som helst for, hva gjør du med dem om du forlater dem?
For, livet er lettere når vi lever det sammen. Når vi kjemper sammen mot det som er vondt. Å om livet er tøft for meg, betyr det ikke da at det kan være tøft for deg også? Vi har alle forskjellige utfordringer, å vi takler utfordringene ulikt, men det er nokk tøft for oss alle sammen. Men om vi står sammen i problemene å hjelper hverandre, da blir det jo litt lettere.
Men om du velger å forlate, lar du meg streve alene, kjempe alene mot alt som er vondt. Samtidig som jeg må bære på sorgen av å ikke lengere kunne ha deg sammen med meg. Jeg må bære på savnet etter deg, å på skammen over at jeg ikke forsto hvor tøft du egentlig hadde det, å gjorde mer for å hjelpe.
Da blir jeg også sint på deg, for du er egoistisk om du vil utsette meg for den smerten det vil være å ikke ha deg her mer.
Vil du at dine skal streve like mye som du? Eller kanskje kan livet ha en større verdi om du tar i oppdrag å gjøre værden bedre for dem du er glad i? Hva er galt med værden? Å hva kan du gjøre for at det skal bli bedre?
Kan du være en venn for den som ikke har noen venner? Kan du få noen til å forstå at dem er god nokk? Kan du hjelpe noen å bære den sekken som er alt for tung?
Når noe ikke er bra nokk, gjør det bedre. Kjemp for alt du har kjært, hjelp oss å gjøre værden til et bedre sted, å livet lettere å leve.
just do it!!!!
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å investere i, eller å plante en eneste plante denne våren.
Hvert år har jeg like optimistisk startet våren med å plante alt mulig rart og spennende. Så varer det fint til sommeren. Da er man plutselig mye på farten, å tomatplanter man har stelt så fint med hele våren dør av tørst på ei uke.
Å plutselig er alt samma dødt. Eller henger puslete sammen, så vidt i livet. Å det som gjorde meg lykkelig om våren, gjør meg plutselig trist midt på sommeren.
Derfor tenkte jeg å la være å plante noe som helst, å heller bruke tid å energi på andre ting som kan gjøre meg glad.
Selv om jeg i grunn elsker å holde på med planter.
Men så, var jeg på shopping i går. Greide å gå forbi dem nydelige påskeliljene ganske lenge. Men på siste butikken jeg var innom bare hoppet dem helt av seg selv oppi handlevogna. Men disse blir å gjøre meg lykkelig lenge, å er dem riktig så flinke, rekker dem å bli plantet ut i sommer også. Der ute i Hagen overlever planter enda lengere hos meg.
Men så, med kveldsmaten ble prinsessa plutselig supergira. Mamma spiste avokado, å hun har sett på tiktok videoer der dem får en plante ut av en avokadostein. Trenden startet vell under corona-pandemien, men jeg har klart å bla fint forbi den hele veien.
Men nå ville prinsessa prøve. Jaja, la oss gi det et forsøk. En plante burde vi greie også på sommeren. Får eventuelt bare ta den med på ferie om vi får den til å vokse.
Krysser fingrene på at det går fint, å at vi greier å ikke plante noe mere.
Jeg bare elsker campingvogna vår. Det er en hobby 650 kfu.
Den er litt for stor for at jeg kan kjøre med den, så foreløpig blir jeg bare å være passasjer på ferie, men det er den perfekte familievogna.
Barna har sitt eget rom helt bakerst, vi foreldre sover i midten, så har vi stua og kjøkken fremme.
Denne løsningen er helt super.
Om vi voksene vil sitte våken å prate litt om kveldene, så er vi likevell ikke helg tett på barna som prøver å sove. Det er også god bevegelseplass ved kjøkkenet, og toalettet er helt ok.
Her er også veldig god skapplass, så vi kan ha med oss ganske mye før det blir et problem. Jeg elsker dem naturlige fargene, nøytral stil, som lett kan pimpes litt opp etter humør og årstid med mitt personlige preg.
Å eie ei campingvogn er bare helt luksus. Ingen problem om noen ikke har gjesterom men ønsker oss på besøk, da kan vi ta vogna med, over alt hvor vi skal. Vi kan ta med oss det aller meste på ferien, å om vi er i utlandet kan vi hamstre ganske mye. Å siden vi har fast plass med spikertelt i nærheten, kan vi dra ofte på helgeturer.
Vi kan være sosiale på campingplasser om vi ønsker det, eller vi kan fri-campe om vi helst vil det.
Denne helga var det på tide å komme seg litt bort hjemmefra. Perfekt hytte-helg tenkte jeg.
Å det var på tide å få vekk litt snø fra taket på campingvogna oppdaga vi når vi kom, så det var i grunn godt timet.
Det er sikkelig koselig å ha et spikertelt på campingplassen å rømme til av å til. Komme seg litt bort hjemmefra, å få litt annen utsikt.
Vi har også vært på en liten by-tur, for byen er nærmere hytta en hjemme.
Var på biblioteket en tur med barna, et fint alternativ til lekeplassen når været er dårlig.
Barna liker seg veldig godt på bibiloteket.
Da vi kom tilbake var været litt bedre, så da tok vi oss noen runder med rattkjelken i bakken, å gikk tur rundt campingplassen, før vi avsluttet med å lage hufsa/spøkelse og snølykt på trappa.
Her på campingen er det egen ski-bakke, med ski-trekk. Men på grunn av mye regn og hard bakke, så fristet ikke det så mye denne helga.
Det ble heller mange små-turer ut, hvor vi tok rattkjelken med oss i nærmeste bakke.
Om kvelden er det veldig fint å sitte med både tegnesaker eller brettspill. Men en god film er heller ikke så værst.
Søndags morgen var igjen været ganske fint. Da laga vi bål i grillen, å grilla pølse til lunsj.
Så sendte jeg barna i bakken med kjelken mens jeg pakket i bilen.
Ei sikkelig kosehelg.
Men måtte gå gjennom litt matvarer og snaks å ta hjem. Hadde egentlig trodd tørrvarer å slikt hadde evighets-dato, men der trodde jeg vist feil. Selv om det aller meste var kjøpt i sommer, var mye av det utgått allerede. Spesielt potetgull og sjokolade, nøtter og supper. Men det kommer nokk til å bli spist likevel, bare litt fortere en planlagt.
Se for deg at du kommer hjem fra jobb, så er alle tingene dine flyttet rundt på, kategorisert og pent plassert i hyller og bokser. Hvordan ville du ha reagert på det?
Reaksjonen til 2 åringen som kom hjem fra barnehagen etter at mamma hadde vært hjemme en dag var å bli helt skrekkslagen. Det første han sa da han gikk inn i stua var -nei, mamma har rota.
Først skjønte ikke mamma helt hvordan han kunne komme med en slik kommentar. Her hadde jeg jo jobbet hardt for endelig å få litt system i lekene. Alle lekene som på morgenen var strødd utover gulvet var jo nå både kategorisert og pent plassert.
Men så kom jeg til å tenke, at han hadde jo på en måte litt rett likevel, for jeg hadde jo ødelagt hannes system. Kan jo hende han hadde en dypere mening med å ha det slik han hadde det.
Men når han begynte å utforske hva som hadde skjedd, gikk det fort over til lykke. For plutselig kunne han finne noe som hadde vært borte ei stund. Til å med noe vi alle har hørt han har lett etter. Som munnspillet sitt. Her om dagen måtte han få låne storesøster sitt, for han ikke kunne finne sitt eget. Ikke kunne noen andre det heller. Men i dag var det der.
Noen leker er også blitt borte. Det har han enda ikke lagt merke til. Leker han er begynt å bli for stor til å leke med, som han heller ikke har lekt med på lang tid, det kan pakkes bort.
Det er jo litt sånn også, at om man har for mye, så forsvinner litt interessen for alt. Derfor kan det også være greit å rullere litt på hvilke leker som står fremme, å holde unna noe. Så blir dem bortgjemte lekene nesten som nye når dem pakkes frem.
I dag har kjæresten bursdag. Hipp, hipp, Hurra! Hurra!
Men jeg jobber formiddag og han jobber ettermiddag, så denne uka ser vi ikke hverandre. Dermed har jeg lurt litt på hva hyggelig jeg kunne gjøre for han, selv om jeg ikke fikk feire dagen sammen med han.
Jeg er jo etter 14 år som kjærester blitt utrolig glad i den fyren, som er der å støtter meg uansett hvor teit jeg er, eller hvor urettferdig værden er.
Løsningen ble, bak en kake du vet han digger.
Men så digger han aller mest dem kakene jeg behersker aller dårligst.
Men er det ikke det som er litt spennende da? En sikkelig utfordring.
Det ble til at jeg prøvde meg på kvæfjordkake denne gangen. Fulgte oppskriften til det søte Liv.
Men så var det dette med marengs da. Pisk den i glass eller stål, å når du kan holde den opp ned over hodet er den passelig pisket har jeg lært.
Men selv om jeg gjør dette, er det bare 50prosent av gangene jeg føler resultatet blir riktig. Hvorfor det?
Hvorfor faller den så lett sammen med en gang den blir tatt ut av ovnen? Å hvor seig har den lov å bli?
Vell, jeg synes kaka ble veldig god likevell. Den er litt seig, å litt sprø. Er det ikke slik denne kaka skal være?
Men om den hadde holdt seg slik den var inni ovnen? Da hadde den vært et mesterverk.
Neste gang blir den kanskje det. Spesielt om noen har noen smarte triks å dele?
For bydefolk er ofte fjellene en pekepinn på så mangt i livet. Ofte ser man symboler i fjellet, som er et sikkert vårtegn, eller høsttegn.
For oss som bor på Skaland vet vi at vinteren snart kommer når vi ser det første snøfallet har nådd Finnkona. Et fjell i Bergsfjorden som vi ser godt fra Skaland
Men hvorfor heter fjellet egentlig Finnkona?
Ser du det?
Der ligger hun, ei nydelig konemor, med nesen opp i skyene. Hode til venstre, 2 føtter helt til høyre. Sett fra Skaland ser man virkelig konturene av ei kone.
Det er litt gøy hvordan steder og landemerker har fått navnene sine.
Dette bildet tok jeg på gå-turen min i helga.
Enda er det lenge igjen til Finnkona skifter fra vinterklær til sommerklær. Når våren kommer kan vi høre hun røsker av seg vinterkjolen. Da raser det både snø og stein ned i havet under henne.
