På strandtorget i Tromsø oppdager barna en svær flokk med duer.
Med barns nysgjerrighet går dem mot disse nydelige fuglene, og er helt begeistret for at fuglene ikke flyr av sted, så dem får se dem på nært hold.
Det er liksom en ting på bygda, at fuglene er ikke så vant med mennesker der, så dem flyr fort videre om vi kommer for nært.
Men disse duene, dem blir stående, eller gående rundt, selv om barna nærmer seg. Barn er vell ikke farlig.
Like bak kommer det en mamma. Mamma vil ta bilde av barna med fuglene.
Viste ikke helt om jeg skulle le eller gråte av hele denne situasjonen. Jeg følte meg umiddelbart som hun rare dama i -Alene hjemme.
På den ene siden ble jeg smigret av at fuglene viste meg slik tilit uten at jeg lokket dem med mat. På den andre siden var jeg livredd for å bli bæsjet på.
Hvordan ville du reagert?
Hehe, artig bilde! 🙂
Ville sikkert tenkt det samme. Herlige bilder:)
Hehe, kjenner meg igjen fra da mine to døtre var små og labbet ut i dueflokken, mens jeg prøvde å forevige øyeblikket i bilder. 😃
Livredd for å bli bæsja på!! 😁