Uansett hvor galt det går i livet, hva galt du kan finne på å gjøre, og hvor mange ganger du snubler, så finnes det et menneske som alltid vil elske deg betingelsesløst.
Hun vil ta deg på fanget å trøste deg uansett hvor stor du er blitt. Hos henne vil du for alltid få lov å være liten når du trenger det.
I dag har det vært mye snakk om det å faste på jobb. Er jo fastelaven i morgen, så er jo i grunn helt naturlig samtaletema da.
Men jeg fant det meget interessant å snakke med dem eldre, om hvordan faste har påvirket lokalsamfunnet jeg bor i. Å mens vi snakket, kom også en del av minnene fra barndom og bestemor. For hva vil det egentlig si å faste?
Faste, betyr å holde fast ved.
Men når man snakker med folk med forskjellig bakgrunn, så er den videre tolkningen ganske så forskjellig.
For generasjon -bestemor, virker det som at her i lokalsamfunnet var fasten ganske så enkelt å bare kutte ut kjøtt, flesk og feit mat i 40 dager før påske. Det var i denne perioden jeg fra barndommen husker at vi bare hadde fisk og potet til middag.
Jeg har jo alltid tenkt at det er for at det er nå havet er kaldest, fisken smaker best, er lettest å få tak i, og litt økonomi.
Men det er altså flere ting som har gjort dette?
Å om det å faste rett å slett bare handler om å kutte ut kjøtt, å spise bare sunt i 40 dager, da burde vi jo egentlig gjøre det alle sammen tenker jeg.
Ikke bare av det religiøse troen på at man skal vise sitt offer, men også av den helsemessige årsaken?
Å vil ikke lammesteken smake ekstra godt til påske om det er en stund siden sist vi spiste kjøtt?
Generasjon 60-70 år, snakket også om at dem hadde bedrevet med sikkelig faste i sin tid. Men i ettertid, hadde det vært gjort i en dum tid, da barna var små å bodde hjemme. Det føltes helsemessig bra ut etterpå, men i småbarnsfasen anbefaltes det likevell ikke.
Her var det snakk i å kutte ut all mat, å bare drikke i ei uke eller to. Det ble laget en spesiell gulrot-juice som var veldig bra.
Personlig har jeg alltid tenkt på faste som noen av mine kollega gjør. Å kun spiser før soloppgang eller etter solnedgang, eller holder seg unna mat innenfor visse klokkesletter.
Men som du ser, kan faste tolkes forskjellig, å være flere ting. Har du spurt di eldre der du bor om dem har bedrevet faste? Og hvordan dem faster?
Har du noen gang tenkt over hvordan livet ditt ville vært, om du ikke lengere kunne se?
Er du helt avhengig av å se noe, for at livet skal gi mening? Eller kunne du enda hadd et fint Liv uten synet?
Om du måtte valgt bort en av sansene dine, ville du valgt synet eller hørselen?
Hva om du mistet dem begge?
Dette er tanker som ofte har streifet meg. Hver gang jeg har min årlige optikertime, eller som i dag, prinsessa har sin optikertime, eller når jeg tenker på bestemor.
For begge mine bestemødre var nesten blinde da dem gikk i grava. Med forkalkning og stær på øynene.
Den ene av dem, kunne nesten ikke høre noe heller. Å slike problemer, dem kan være arvelige.
Å med begge bestemødre nesten blinde, er jeg da dømt til å bli blind?
Nå lever jo selvfølgelig jeg et annet liv, i en annen tid, så kanskje vil problemene bli oppdaget tidligere? Å kanskje vil teknologien være såpass utviklet at synet kan reddes? Eller kanskje vil livet jeg lever gjøre meg fullstendig blind og døv og håpløst?
Hva kan jeg egentlig gjøre for å forebygge å bli blind? Jo, bestemor sa alltid at jeg må spise gulrøtter og blåbær, for det er bra.
Så vil jo dem fleste «eksperter» fraråde røyk og alkohol.
Men hva har dagens skjermbruk egentlig å si?
Eller ultraprossesert mat? Eller sprøytemidler? Eller mikroplast?
Å selv om jeg nå i senere tid har fått mer fokus på hva jeg fyller kroppen min med, er det tidsnok eller er det for sent? Å hvor stor skade gjør det når jeg har mine utskeielser?
Jeg håper jeg ikke er dømt til å bli blind. Men vet du hva, det går helt fint. For håpentligvis får jeg meg også en god hund.
Men å bli døv, det er mye værre. Dem sier det dem som hører dårlig, at det er så grusomt vanskelig å ikke kunne kommunisere med folk. Høre nyhetene, høre musikk, eller en bil komme bak deg når du går tur. Høre bølgeskvulp og fuglekvitter. Men når man en gang har hadd hørselen, så vil man kanskje fremdeles ha et minne om musikk? Jeg kan jo gå å nynne på en sang jeg ikke har hørt på lenge, å fremdeles høre den i minnet.
Å slik er det jo med synet også. Jeg har jo sett, så jeg vet jo hvordan en fugl ser ut. Eller havet, eller familien, eller fjellene.
Men å miste begge sansene, da er man ille ute. Det må være ensomt og trist.
Derfor må vi nå nyte det at vi faktisk kan både høre og se. Så heldige vi er som kan det.
I dag var første ettermiddag hjemme denne uka. Å for en glede det var å ikke skulle stresse videre til noe som helst. Å ha barn med fritidsaktiviteter, kan til tider være voldsomt hektisk. Spesielt når man har flere.
Men helt på lat-siden kunne jeg jo likevell ikke være. Siden det er fastelaven på søndag hadde butikken tilbud på bolle-mel, vaniljekrem og vanlig krem. Sånn at man skal bli ekstra fristet til å fråtse i seg med godsaker før fasten begynner.
Åsså vi i Norge som er sluttet med faste for flere generasjoner siden. Men fråtse, det gjør vi bedre en noen gang. Å når bollemel bare kostet 10kr på joker, da bare måtte vi ha det.
Barna var jo overlykkelige for å få lov til å bake på en vakker torsdag også. Har ikke vært så mye baking etter at jeg begynte å prøve å leve litt sunnere. Å når vi først var i gang, da måtte vi smøre smør på flesk så det ble sikkelig digg. Med både vaniljekrem og melisglasur.
I dag er det også sikkelig kaldt her i Nord. Sånn type vindretning som blåser rett inn i huset, så varmepumpa jobber å jobber men det er bare ikke nokk. Så i dag måtte jeg også fyre i ovn, å tenne masse lys så vi skulle få varmen i oss.
Ikke ofte vi har fyrt i ovn etter at vi fikk varmepumpe. Men i dag måtte vi..
Lillebror var overlykkelig for at vi lagde bål også. Bål er noe av det beste han vet.
Hannes erfaring er jo da for det meste når vi lager bål ute, eller i grillhytta, å griller pølse. Men bål er bål, å han elsker det.
Mange lurer på hvordan det er å ha en dvergpincher, i forhold til andre hunderaser.
Å vi dvergpincher-eiere svarer ofte at det er en stor hund i en liten kropp. Men hva mener vi egentlig med det?
Jo, Dvergpincheren er en liten hund. Min er fullvoksen, å veier 5 kg. Hun er mindre en alle kattene i nabolaget.
Fordelene med en så liten hund er egentlig ganske mange. Dem kan fint leve hos noen som bare bor i ei leilighet i byen, å du behøver heller ikke en stor bil for å frakte den med deg på reise.
Den passer fint i håndveska. Den røyter også veldig lite, så det er lett å holde det rent i forhold til hvordan det er med andre hunder.
Men, bortsett fra valpetiden, det første leveåret, så liker den slettes ikke å sitte i ro i noen veske. Den er veldig aktiv, går gjerne på lange fjellturer, å elsker å trene agilyty.
Min hund kan spise en husky. Hun eier ikke magemål. Spiser og spiser. Bortsett fra vanlig tørrfôr, så må hun begrenses. Om vi hadde gitt henne en middag beregnet til 10 voksene mennesker, så hadde hun sikkert spist det også.
Hun ser og oppfatter ikke sin egen størrelse, å kan gjerne sette på plass både en dobermann og en leonberger om hun mener dem ikke oppfører seg godt nokk.
Hun bjeffer MYE og høyt. Det høres ut som om jeg har en hel flokk med hunder til tider, men jeg har altså bare en.
Hun har også lett for å fryse. Derfor er gode klær veldig viktig. Pelsen er tynn, og tåler dårlig både regn og kulde. Da hun var valp var dette helt håpløst, å det var som om hun var ubrukelig, og i dvale dem 2 første vintrene. Men nå er hun gjerne med ut om vinteren, så lenge det er ok vintervær.
Pelsen er veldig lettstelt. Børster av å til mest bare for kosen sin skyld.
Sterk som fy. Kan trekke ganske så tungt i forhold til sin egen størrelse. Om hun trenes riktig får hun tydelig definerte muskler å ser veldig stilig ut.
Trofast bestevenn. Tror hun ville gjort alt i verden for å beskytte sin matmor. Er tålmodig å snill. Vokter sin flokk.
I dag er det festdag i mange hjem i Norges land. Å samenes Nasjonaldag, den er virkelig verdt å feire. Som dem har kjempet for å få bevare sin kultur. Å som dem enda må kjempe.
I Norge i dag burde det være totalt unødvendig at noen må kjempe for å få være seg, sin historie, sin religion, å sin kultur.
Så same, eller ikke same, denne dagen må feires uansett, for oss og for dem. For Norges historie, for naturen, og for likeverd.
Personlig ble jeg invitert på Møljekalas hos mamma i dag.
Ikke ofte vi får tak i noe så godt og glamorøst til middag som mølja. I år er ikke det beste fisket heller, så selv om vi bor i fiskens rike, har det vært vanskelig å få tak i. Mye også på grunn av dem stormene og uværet som har vært, da har ikke båtene kommet seg it på havet.
Men i dag, da ble det middags-fest. Å det var godt kan du tro. Til å med katta fikk kose seg. Han var vell den som var aller mest fornøyd av oss alle. Vil tro han blir å sove godt i natt.
Mamma hadde også hjemmelaget tyttebærsyltetøy til fisken, det er det beste tilbehøret jeg vet, men har hørt at det ikke er så vanlig i andre sine familier som hos oss. At mange har det kun til kjøtt. Det høres jo rart it for meg. Noe så godt som tyttebær, det kan brukes til alt. Spesielt godt til mølja.
Finnes det noe bedre start på dagen en å åpne et velfylt, velorganisert klesskap?
Jeg har en drøm om å åpne klesskapet mitt hver morgen, å finne perfekt passende, pene klær, nystrøket, med brettekant.
Det er som om jeg kan kjenne lukta av bestemors stiff-spray (stryke-stivelse) bare med tanken. Selvfølgelig både sortert etter type plagg og fargesortert.
Av alt husarbeid å gjøre, tror jeg at å rydde i klesskap er min absolutte favoritt.
Av alle plasser å holde orden, er klesskapet det største mareritt. Skjønner du hva jeg mener?
Men i dette gamle huset vi kjøpte, har klesskap alltid også vært noe av den største utfordringen. For det er dårlig plass til skap her.
Dem fleste soverommene har skråtak, å plassen er ikke så stor. Så til nå har barna hadd hver sin kommode med klær på rommene sine, mens vi voksene har hadd innebygde skap i gangen.
Men så har jeg hadd en tanke om klesskap kan passe inn på voksen-soverommet. Det jeg har undret på, har vært om det har vært plass nokk mellom seng og skap til å kunne åpne dører, eller om vi måtte ha skyvedører? Så har jeg tenkt på å vente til vi en vakker torsdag kommer oss i oppussing før jeg skal gjøre noe mer. Det meste i dette huset venter på en slik vakker torsdag med oppussing.
Men så viste det seg at naboen fikk sin Torsdag før oss, hvor hun ville gi bort sine 2 skap. Perfekt, da får jeg prøve hvordan det blir hos oss med skap før jeg investerer en formue i det. I tilegg får jeg en god midlertidig løsning på plass.
Så nå har vi voksene fått oss skap på soverommet, så kan barna få skapene i gangen, så kan dem ha kommodene til å samle enda mer leker i. Vinn, vinn, vinn.
Men, dette var definitivt enklere sakt en gjort. For skapene måtte hentes, samtidig som gubben hadde nok med egene prosjekter å ikke kunne hjelpe så mye som jeg hadde håpet.
Så da måtte jeg selv kjøre med henger på bilen mitt på snøfulle vinteren. Ikke er det en enkel henger å kjøre med heller. Den er så liten, at den er vanskelig å se når man rygger å kjører. Men jeg fikk det til.
Men så skulle skapene opp på soverommet. Å skapene var breiere en trappa, så dem måtte først bli skrudd ned, før vi kunne skru dem opp igjen.
Det har vært et sabla styr, men nå står dem der, praktfulle, å klare til å bli ryddet i. Jeg gleder meg til å organisere å fylle dem opp. Jeg bare venter på tid å anledning, for det er ikke like lett, med 120 %jobb i hjemmesykepleien denne uka, en samboer som jobber aftenvakt hele uka, en 2 åring og en 11 åring som skal følges opp, og en hund som skal ha sin daglige trening.
Men jeg skal nokk finne min tid innimellom alt, så har jeg troen på at dette prosjektet blir veldig bra etterhvert.
Men så lurer jeg litt om ikke disse skapene kunne blitt utrolig fine i svart? Kanske med noe gull i kantene? Men da måtte jeg nokk også ha malt selve soverommet i en lysere farge?
Tankespinnet går nå for fult, å kanskje vil det komme en fortsettelse. Men i første omgang, må jeg få klærne under kontroll, det skal jeg kose meg med i mine få ledige stunder denne uka.
Dette blir rett å slett uka med -Prosjekt klesskap.
Har du opplevd musikk så kraftfull, at du har begynt å le? Gråte? danse? Eller blitt sint?
Så kraftfull at hjertet begynner å riste?
Det er ikke så ofte det skjer, å sjeldnere jo eldre jeg har blitt, men noen øyeblikk der musikken har trengt seg dypt inn i hjerterota har det vært. Både på godt og vondt.
Jeg har vært på bygdefester der musikken har vært så bra, at den har fått frem både latter, å fått kroppen til å danse i vei.
Jeg har hørt musikk så sørgelig at tårene bare har presset på.
Jeg har også blitt riktig sint, hvor jeg bare har hadd lyst til å slå i ei pute, aller helst knuse noe, eller kaste noe.
Jeg har hørt musikk så kraftfull at hele kroppen har ristet.
Jo, stemningen rundt har nokk garantert mye å si. Er du på fest så er jo som regelt humøret også på topp.
Har du nettop opplevd noe trist, vil humøret være på bånn.
Men sure toner kan også ødelegge god stemning, og muntre toner kan få opp stemningen.
Men hva er det mest kraftfulle musikalske øyeblikket du har hadd i ditt liv?
For meg var det en helt vanlig skoledag. Sliten etter skolen dro jeg hjem til en kompis, hvor jeg dumpet ned på sofaen for å slappe av etter en lang dag.
Hjemme hos han var liksom samlingssted for hele vennegjengen. Han bodde i en leilighet uten naboer, så der kunne musikken spilles høyt. Så var det lov å røyke inne der. I den tiden røkte vi alle sammen. Inne. Det var før røykeloven kom.
Han hadde et gigantisk stereoanlegg, som var koblet til tv. Å tv sto på en eller annen musikk-kanal, så vi fikk se musikkvideo til sangen som spilles.
Så kom en helt ny sang på topplisten.
En sang så kraftfull at kroppen ristet og tårene bare fosset ut. Så kraftfull, at selv om jeg ikke egentlig hadde vært spesielt trist den dagen, så bristet hjertet.
Jeg gråter enda den dag i dag når jeg hører
Evanescence – My Immortal.
Stemmen hennes, først så lave toner, så ropende når det gjør mest vondt. Hvordan kan man ikke gråte av denne liksom?
Denne helga har vært veldig musikalsk. Med MGP finale og god stemning i stua i går, mens jeg i dag har vært i kirka å hørt prinsessa synge i bygdas prosjekt-kor. Å det har vært helt hærlig med litt ekstra fokus på musikk. Det sorterer følelsene på en helt egen god måte.
I dag har virkelig vært dagen for å finne ting. Ikke mine ting, men gubben sine ting.
Egentlig, så er det veldig rart hvor rotete han er blitt dem siste årene. Å vi som ikke har nådd 40 årene enda, hvordan skal det gå?
Da vi ble sammen, da hadde han alltid kontroll på alle sine ting, å jeg var det rotete surrehuet som mistet alt.
Det er slik jeg alltid har vært. Litt vimsete, veldig rotete, spontan, og mye kaos. Men så ble jeg sammen med min rake motsetning.
Sammen med mann, barn, hus og hund, har jeg med tiden bare blitt flinkere å flinkere til å planlegge og organisere livet. Å jeg fungerer ikke lengere like godt uten en dose struktur. Da blir jeg bare løpende rundt som en hodeløs høns å ikke skjønner helt hva jeg skal gjøre.
Mens gubben, han hadde stålkontroll på tingene sine, så kom jeg, barna og hunden, å køddet til hele livet hans. Nå vet han ikke hvor han har noe som helst. Hver dag hører jeg -hvor er pengeboka mi? -Hvor er beltet mitt? -Hvor er telefonen min?
Det aller meste har jeg kunnet hjelpe han å finne på løpende bånd. Men så har det vært noe som har vært borte over lengere tid.
Som verktøyet han puttet i en pose da han ryddet bilen i høst en gang. Jeg har sakt flere ganger at den posen må være i uteboden, å han har svart flere ganger at han har sett, å der er den ikke. Da han begynte på nytt i dag å etterlyse verktøyene fant jeg dem. Gjett hvor?
-I uteboden.
Så var det disse nøklene til Firhjulingen. Her må jeg dessverre innrømme at jeg kanskje er medskyldig forsvinningen.
Det siste vi husker av dem, var at lillebror ville leke med dem, ei god stund før jul. Å denne dagen sa pappa ja. Men hva gjorde vi? Jo, jeg tror vi gikk tur med hunden først, men at han også hadde nøklene når vi gikk for å bade senere. Han hadde dem i allefall en stund i bukselomma. Det var på denne tiden han akkurat hadde oppdaget at han hadde lomme på buksene, å at det faktisk gikk å gjemme ting der. Å frakte dem med seg uten å holde dem i hånden. Dette med lommer var et veldig spennende fenomen. Å vipps, så var nøklene sporløst forsvunnet.
Vi har leita både høyt å lavt, inne og ute. Jeg vaska til jul å sjekket hver skuff i huset. Jeg har tømt støvsugeren, renset filteret i vaskemaskinen, gubben har tømt alle sine verktøykasser, vi har sortert oss gjennom prinsen sine lekekasser, vi har studert bakken utenfor hver gang den ikke har vært dekket med snø. Men nøklene har vært borte.
Nå hadde gubben forhørt seg om pris på å skifte tenkingslås på heile dritten, å ventet bare på neste lønn så han kunne bestille time.
Men på mirakuløst vis, så fant jeg nøklene i dag. Å der lå dem, helt åpent.
På soverommet vårt, på skrivebordet, ved siden av symaskinen.
Kan tro både gubben og lillebror var overlykkelig over dagens funn. Nå ser dem frem til å skru, å gjøre noen lettere reperasjoner, før dem skal vrom vroom vroooom av sted med ATV.
I mangel på nøkkel har jeg hørt ganske mye om alt man bare kunne gjort hadde man hadd ATV i orden. Den er vist enda mer fantastisk en foodprossesoren i «the julekalender», så nå venter jeg i spenning på at huset og eiendommen skal totalrenoveres. Her kan vi rydde opp skrot å få det sendt avgårde, hogge ved, vinsje det på plass i stabler, brøyteskjær som kan brøyte både til oss å resten av bygda, her kan hjul byttes med belter så vi kommer frem på toppen av fjellet om vi behøver.
Nei, en ATV er vist tidenes beste investering, bare man får bruke nokk penger på den, så tjener den seg inn helt selv.
Siden i sommer har jeg hadd fokus på livsstilsendring. Jeg ønsker å bli like slank som jeg var før jeg ble gravid med lillebror som er snart 3 år.
Men jeg har ikke troa på en fast diett, da tror jeg vekta går både fort ned, å like fort opp igjen. Det som må til er en gradvis livsstilsendring. En diett jeg kan leve evig med. En måte å leve på hvor jeg ikke føler jeg hele tia må ofre noe.
Jeg kick-starta prosessen med Personlig trener. Hadde egentlig ikke tenkt å gjøre det så flott, hadde starta litt forsiktig for meg selv å gått ned 2 kg allerede, da bygdas PT sendte Mld om jeg ville være med på et lite prosjekt med gruppetrening og personlig oppfølging til et supertilbud.
Jeg har i grunn aldri heller likt å trene på treningsstudio, eller å trene styrketrening.
For å være helt ærlig har jeg alltid hatet denne form for trening, etter dem grusomme minnene fra gymtimene på ungdomsskolen.
Min favoritt-trening har alltid vært Hund, Hest, friluftsliv og svømming. Alt annet er bare huff og ork.
Men hvorfor ikke prøve tenkte jeg. Å jeg kan faktisk si jeg var positivt overrasket.
Styrketrening er ikke så ille når man har noen til å vise deg å gjøre det riktig, skryte av deg når du gjør ditt beste, og oppmuntre når du føler du sliter litt.
Så ble det en ganske bra sammenfletta gruppe også, der vi var flere amatører som følte vi dummet oss litt ut ilag. Det var hun som var PT som ble utskuddet.
Å det å hver uke se at man greier å løfte litt tyngere, å føle at det løse fettet under armene strammer seg til, det er en utrolig fin følelse.
Videre har jeg lært å fokusere på hva jeg skal klare, å ikke peike fingeren på alt jeg ikke skal å bør.
Derfor er fokuset at jeg skal spise knekkebrød til lunsj, gjerne med frukt å grønnsaker til.
Fisk minst 2 gang per uke, å kylling 1-2 gang per uke til middag. Så vann.
Jeg prøvde først med motivasjonsflaske med vann, hvor den er merket hvor mye jeg skal ha drukket hver time. Det funker kanskje for mange, men den funket ikke for meg.
Det er bare slitsomt å drikke så mye med sugerør. Vannet blir varmt utover dagen, så glemmer jeg den litt av.
Det som funker på meg er en annen drikkeflaske på 0,7L. Jeg fyller den om morgenen, drikker innimellom på jobb, å før lunsj er den tom. Da skal den fylles opp en runde til. Greier jeg 2 slike flasker på en dag, da er jeg fornøyd med meg selv.
Sist men ikke minst, så har jeg en hund som vil gå tur hver eneste dag. Jeg skulle gjerne gått lange fjellturer, eller jogger tur med høy puls. Men kombinert med fult arbeid og småbarnsliv, så er det vanskelig å sette som mål i hverdagen. Fjellturer er et mål for helgene, jogging får jeg vurdere på sommerhalvåret, så får jeg være fornøyd med at jeg kommer meg ut på en sikkelig gåtur 30-60 min hver eneste hverdag i all slags vær.
