Har du noen gang tenkt over hvordan livet ditt ville vært, om du ikke lengere kunne se?
Er du helt avhengig av å se noe, for at livet skal gi mening? Eller kunne du enda hadd et fint Liv uten synet?
Om du måtte valgt bort en av sansene dine, ville du valgt synet eller hørselen?
Hva om du mistet dem begge?
Dette er tanker som ofte har streifet meg. Hver gang jeg har min årlige optikertime, eller som i dag, prinsessa har sin optikertime, eller når jeg tenker på bestemor.
For begge mine bestemødre var nesten blinde da dem gikk i grava. Med forkalkning og stær på øynene.
Den ene av dem, kunne nesten ikke høre noe heller. Å slike problemer, dem kan være arvelige.
Å med begge bestemødre nesten blinde, er jeg da dømt til å bli blind?
Nå lever jo selvfølgelig jeg et annet liv, i en annen tid, så kanskje vil problemene bli oppdaget tidligere? Å kanskje vil teknologien være såpass utviklet at synet kan reddes? Eller kanskje vil livet jeg lever gjøre meg fullstendig blind og døv og håpløst?
Hva kan jeg egentlig gjøre for å forebygge å bli blind? Jo, bestemor sa alltid at jeg må spise gulrøtter og blåbær, for det er bra.
Så vil jo dem fleste «eksperter» fraråde røyk og alkohol.
Men hva har dagens skjermbruk egentlig å si?
Eller ultraprossesert mat? Eller sprøytemidler? Eller mikroplast?
Å selv om jeg nå i senere tid har fått mer fokus på hva jeg fyller kroppen min med, er det tidsnok eller er det for sent? Å hvor stor skade gjør det når jeg har mine utskeielser?
Jeg håper jeg ikke er dømt til å bli blind. Men vet du hva, det går helt fint. For håpentligvis får jeg meg også en god hund.
Men å bli døv, det er mye værre. Dem sier det dem som hører dårlig, at det er så grusomt vanskelig å ikke kunne kommunisere med folk. Høre nyhetene, høre musikk, eller en bil komme bak deg når du går tur. Høre bølgeskvulp og fuglekvitter. Men når man en gang har hadd hørselen, så vil man kanskje fremdeles ha et minne om musikk? Jeg kan jo gå å nynne på en sang jeg ikke har hørt på lenge, å fremdeles høre den i minnet.
Å slik er det jo med synet også. Jeg har jo sett, så jeg vet jo hvordan en fugl ser ut. Eller havet, eller familien, eller fjellene.
Men å miste begge sansene, da er man ille ute. Det må være ensomt og trist.
Derfor må vi nå nyte det at vi faktisk kan både høre og se. Så heldige vi er som kan det.
Tror at det å bli blind er mitt aller største mareritt. Jeg har venninne som mistet synet i en alder av 23 og for henne var det grusomt. Datteren hennes er født blind og jeg snakket med henne, datteren er nå 21 og hun sa at hun mente at der var verre for moren for hun hadde tross alt sett og var klar over hva hun mistet mens datteren var ikke vant til noe annet. Så ja det er viktig å ta vare på det man kan av sansene våre, vi vet ikke hva vi har før vi mister det
Akkurat det med syn og hørsel, det har jeg tenkt på også. Mine svigerforeldre ble begge veldig svaksynte på slutten, og jeg så hvor mye det hemmet dem.
Ikke like enkelt når det kommer så plutselig å venne seg til det på eldre dager.
Og begge deler bruker vi jo hele tiden, så jeg vil helst beholde de sansene 😉❤️
Jeg vil helst ikke miste noen. Det blir så slitsomt. Men merker at både syn og hørsel er dårligere enn før. For meg er det litt mindre vanskelig om jeg mistet hørselen, fordi jeg kan tegnspråk fra før. Men jeg måtte jo funnet meg andre venner. De fleste vennene mine hører jo, og kan ikke tegnspråk. Men likevel. Synet derimot er jeg veldig avhengig av, er nok mer visuell jeg..