I dag var første ettermiddag hjemme denne uka. Å for en glede det var å ikke skulle stresse videre til noe som helst. Å ha barn med fritidsaktiviteter, kan til tider være voldsomt hektisk. Spesielt når man har flere.
Men helt på lat-siden kunne jeg jo likevell ikke være. Siden det er fastelaven på søndag hadde butikken tilbud på bolle-mel, vaniljekrem og vanlig krem. Sånn at man skal bli ekstra fristet til å fråtse i seg med godsaker før fasten begynner.
Åsså vi i Norge som er sluttet med faste for flere generasjoner siden. Men fråtse, det gjør vi bedre en noen gang. Å når bollemel bare kostet 10kr på joker, da bare måtte vi ha det.
Barna var jo overlykkelige for å få lov til å bake på en vakker torsdag også. Har ikke vært så mye baking etter at jeg begynte å prøve å leve litt sunnere. Å når vi først var i gang, da måtte vi smøre smør på flesk så det ble sikkelig digg. Med både vaniljekrem og melisglasur.
I dag er det også sikkelig kaldt her i Nord. Sånn type vindretning som blåser rett inn i huset, så varmepumpa jobber å jobber men det er bare ikke nokk. Så i dag måtte jeg også fyre i ovn, å tenne masse lys så vi skulle få varmen i oss.
Ikke ofte vi har fyrt i ovn etter at vi fikk varmepumpe. Men i dag måtte vi..
Lillebror var overlykkelig for at vi lagde bål også. Bål er noe av det beste han vet.
Hannes erfaring er jo da for det meste når vi lager bål ute, eller i grillhytta, å griller pølse. Men bål er bål, å han elsker det.
I dag er det festdag i mange hjem i Norges land. Å samenes Nasjonaldag, den er virkelig verdt å feire. Som dem har kjempet for å få bevare sin kultur. Å som dem enda må kjempe.
I Norge i dag burde det være totalt unødvendig at noen må kjempe for å få være seg, sin historie, sin religion, å sin kultur.
Så same, eller ikke same, denne dagen må feires uansett, for oss og for dem. For Norges historie, for naturen, og for likeverd.
Personlig ble jeg invitert på Møljekalas hos mamma i dag.
Ikke ofte vi får tak i noe så godt og glamorøst til middag som mølja. I år er ikke det beste fisket heller, så selv om vi bor i fiskens rike, har det vært vanskelig å få tak i. Mye også på grunn av dem stormene og uværet som har vært, da har ikke båtene kommet seg it på havet.
Men i dag, da ble det middags-fest. Å det var godt kan du tro. Til å med katta fikk kose seg. Han var vell den som var aller mest fornøyd av oss alle. Vil tro han blir å sove godt i natt.
Mamma hadde også hjemmelaget tyttebærsyltetøy til fisken, det er det beste tilbehøret jeg vet, men har hørt at det ikke er så vanlig i andre sine familier som hos oss. At mange har det kun til kjøtt. Det høres jo rart it for meg. Noe så godt som tyttebær, det kan brukes til alt. Spesielt godt til mølja.
Finnes det noe bedre start på dagen en å åpne et velfylt, velorganisert klesskap?
Jeg har en drøm om å åpne klesskapet mitt hver morgen, å finne perfekt passende, pene klær, nystrøket, med brettekant.
Det er som om jeg kan kjenne lukta av bestemors stiff-spray (stryke-stivelse) bare med tanken. Selvfølgelig både sortert etter type plagg og fargesortert.
Av alt husarbeid å gjøre, tror jeg at å rydde i klesskap er min absolutte favoritt.
Av alle plasser å holde orden, er klesskapet det største mareritt. Skjønner du hva jeg mener?
Men i dette gamle huset vi kjøpte, har klesskap alltid også vært noe av den største utfordringen. For det er dårlig plass til skap her.
Dem fleste soverommene har skråtak, å plassen er ikke så stor. Så til nå har barna hadd hver sin kommode med klær på rommene sine, mens vi voksene har hadd innebygde skap i gangen.
Men så har jeg hadd en tanke om klesskap kan passe inn på voksen-soverommet. Det jeg har undret på, har vært om det har vært plass nokk mellom seng og skap til å kunne åpne dører, eller om vi måtte ha skyvedører? Så har jeg tenkt på å vente til vi en vakker torsdag kommer oss i oppussing før jeg skal gjøre noe mer. Det meste i dette huset venter på en slik vakker torsdag med oppussing.
Men så viste det seg at naboen fikk sin Torsdag før oss, hvor hun ville gi bort sine 2 skap. Perfekt, da får jeg prøve hvordan det blir hos oss med skap før jeg investerer en formue i det. I tilegg får jeg en god midlertidig løsning på plass.
Så nå har vi voksene fått oss skap på soverommet, så kan barna få skapene i gangen, så kan dem ha kommodene til å samle enda mer leker i. Vinn, vinn, vinn.
Men, dette var definitivt enklere sakt en gjort. For skapene måtte hentes, samtidig som gubben hadde nok med egene prosjekter å ikke kunne hjelpe så mye som jeg hadde håpet.
Så da måtte jeg selv kjøre med henger på bilen mitt på snøfulle vinteren. Ikke er det en enkel henger å kjøre med heller. Den er så liten, at den er vanskelig å se når man rygger å kjører. Men jeg fikk det til.
Men så skulle skapene opp på soverommet. Å skapene var breiere en trappa, så dem måtte først bli skrudd ned, før vi kunne skru dem opp igjen.
Det har vært et sabla styr, men nå står dem der, praktfulle, å klare til å bli ryddet i. Jeg gleder meg til å organisere å fylle dem opp. Jeg bare venter på tid å anledning, for det er ikke like lett, med 120 %jobb i hjemmesykepleien denne uka, en samboer som jobber aftenvakt hele uka, en 2 åring og en 11 åring som skal følges opp, og en hund som skal ha sin daglige trening.
Men jeg skal nokk finne min tid innimellom alt, så har jeg troen på at dette prosjektet blir veldig bra etterhvert.
Men så lurer jeg litt om ikke disse skapene kunne blitt utrolig fine i svart? Kanske med noe gull i kantene? Men da måtte jeg nokk også ha malt selve soverommet i en lysere farge?
Tankespinnet går nå for fult, å kanskje vil det komme en fortsettelse. Men i første omgang, må jeg få klærne under kontroll, det skal jeg kose meg med i mine få ledige stunder denne uka.
Dette blir rett å slett uka med -Prosjekt klesskap.
Har du opplevd musikk så kraftfull, at du har begynt å le? Gråte? danse? Eller blitt sint?
Så kraftfull at hjertet begynner å riste?
Det er ikke så ofte det skjer, å sjeldnere jo eldre jeg har blitt, men noen øyeblikk der musikken har trengt seg dypt inn i hjerterota har det vært. Både på godt og vondt.
Jeg har vært på bygdefester der musikken har vært så bra, at den har fått frem både latter, å fått kroppen til å danse i vei.
Jeg har hørt musikk så sørgelig at tårene bare har presset på.
Jeg har også blitt riktig sint, hvor jeg bare har hadd lyst til å slå i ei pute, aller helst knuse noe, eller kaste noe.
Jeg har hørt musikk så kraftfull at hele kroppen har ristet.
Jo, stemningen rundt har nokk garantert mye å si. Er du på fest så er jo som regelt humøret også på topp.
Har du nettop opplevd noe trist, vil humøret være på bånn.
Men sure toner kan også ødelegge god stemning, og muntre toner kan få opp stemningen.
Men hva er det mest kraftfulle musikalske øyeblikket du har hadd i ditt liv?
For meg var det en helt vanlig skoledag. Sliten etter skolen dro jeg hjem til en kompis, hvor jeg dumpet ned på sofaen for å slappe av etter en lang dag.
Hjemme hos han var liksom samlingssted for hele vennegjengen. Han bodde i en leilighet uten naboer, så der kunne musikken spilles høyt. Så var det lov å røyke inne der. I den tiden røkte vi alle sammen. Inne. Det var før røykeloven kom.
Han hadde et gigantisk stereoanlegg, som var koblet til tv. Å tv sto på en eller annen musikk-kanal, så vi fikk se musikkvideo til sangen som spilles.
Så kom en helt ny sang på topplisten.
En sang så kraftfull at kroppen ristet og tårene bare fosset ut. Så kraftfull, at selv om jeg ikke egentlig hadde vært spesielt trist den dagen, så bristet hjertet.
Jeg gråter enda den dag i dag når jeg hører
Evanescence – My Immortal.
Stemmen hennes, først så lave toner, så ropende når det gjør mest vondt. Hvordan kan man ikke gråte av denne liksom?
Denne helga har vært veldig musikalsk. Med MGP finale og god stemning i stua i går, mens jeg i dag har vært i kirka å hørt prinsessa synge i bygdas prosjekt-kor. Å det har vært helt hærlig med litt ekstra fokus på musikk. Det sorterer følelsene på en helt egen god måte.
I dag har virkelig vært dagen for å finne ting. Ikke mine ting, men gubben sine ting.
Egentlig, så er det veldig rart hvor rotete han er blitt dem siste årene. Å vi som ikke har nådd 40 årene enda, hvordan skal det gå?
Da vi ble sammen, da hadde han alltid kontroll på alle sine ting, å jeg var det rotete surrehuet som mistet alt.
Det er slik jeg alltid har vært. Litt vimsete, veldig rotete, spontan, og mye kaos. Men så ble jeg sammen med min rake motsetning.
Sammen med mann, barn, hus og hund, har jeg med tiden bare blitt flinkere å flinkere til å planlegge og organisere livet. Å jeg fungerer ikke lengere like godt uten en dose struktur. Da blir jeg bare løpende rundt som en hodeløs høns å ikke skjønner helt hva jeg skal gjøre.
Mens gubben, han hadde stålkontroll på tingene sine, så kom jeg, barna og hunden, å køddet til hele livet hans. Nå vet han ikke hvor han har noe som helst. Hver dag hører jeg -hvor er pengeboka mi? -Hvor er beltet mitt? -Hvor er telefonen min?
Det aller meste har jeg kunnet hjelpe han å finne på løpende bånd. Men så har det vært noe som har vært borte over lengere tid.
Som verktøyet han puttet i en pose da han ryddet bilen i høst en gang. Jeg har sakt flere ganger at den posen må være i uteboden, å han har svart flere ganger at han har sett, å der er den ikke. Da han begynte på nytt i dag å etterlyse verktøyene fant jeg dem. Gjett hvor?
-I uteboden.
Så var det disse nøklene til Firhjulingen. Her må jeg dessverre innrømme at jeg kanskje er medskyldig forsvinningen.
Det siste vi husker av dem, var at lillebror ville leke med dem, ei god stund før jul. Å denne dagen sa pappa ja. Men hva gjorde vi? Jo, jeg tror vi gikk tur med hunden først, men at han også hadde nøklene når vi gikk for å bade senere. Han hadde dem i allefall en stund i bukselomma. Det var på denne tiden han akkurat hadde oppdaget at han hadde lomme på buksene, å at det faktisk gikk å gjemme ting der. Å frakte dem med seg uten å holde dem i hånden. Dette med lommer var et veldig spennende fenomen. Å vipps, så var nøklene sporløst forsvunnet.
Vi har leita både høyt å lavt, inne og ute. Jeg vaska til jul å sjekket hver skuff i huset. Jeg har tømt støvsugeren, renset filteret i vaskemaskinen, gubben har tømt alle sine verktøykasser, vi har sortert oss gjennom prinsen sine lekekasser, vi har studert bakken utenfor hver gang den ikke har vært dekket med snø. Men nøklene har vært borte.
Nå hadde gubben forhørt seg om pris på å skifte tenkingslås på heile dritten, å ventet bare på neste lønn så han kunne bestille time.
Men på mirakuløst vis, så fant jeg nøklene i dag. Å der lå dem, helt åpent.
På soverommet vårt, på skrivebordet, ved siden av symaskinen.
Kan tro både gubben og lillebror var overlykkelig over dagens funn. Nå ser dem frem til å skru, å gjøre noen lettere reperasjoner, før dem skal vrom vroom vroooom av sted med ATV.
I mangel på nøkkel har jeg hørt ganske mye om alt man bare kunne gjort hadde man hadd ATV i orden. Den er vist enda mer fantastisk en foodprossesoren i «the julekalender», så nå venter jeg i spenning på at huset og eiendommen skal totalrenoveres. Her kan vi rydde opp skrot å få det sendt avgårde, hogge ved, vinsje det på plass i stabler, brøyteskjær som kan brøyte både til oss å resten av bygda, her kan hjul byttes med belter så vi kommer frem på toppen av fjellet om vi behøver.
Nei, en ATV er vist tidenes beste investering, bare man får bruke nokk penger på den, så tjener den seg inn helt selv.
Onsdag braket det løs med Finnsnes i fest. Småbyen Finnsnes sin sommerfestival. Vi hadde tidlig fått tak i rimelige biletter til familiekonserten med Emma Steinbakken.
Vi er ikke så ofte på konserter å slike festligheter, det er en sjelden mulighet når man har barn. Men familiekonsert var virkelig en fin opplevelse.
Det var lite knuffing, ingen fulle folk, å alle oppførte seg generelt bra.
Så var det også en veldig trivelig artist på scenen. Hun skapte god stemning, har en fantastisk stemme, og fine sanger. Hun passet perfekt for anledningen.
Og er nå prinsessa sin nye favorittartist.
Det er første virkelige konserten begge barna er med på, å for prinsessa var dette helt fantastisk. Hun vil garantert dra på flere konserter i fremtiden.
Sist uke har det vært tivoli på Finnsnes, hvor vi selfølgelig måtte stikke innom.
Med ei vågal og tøff datter på 10 år, ble det hele 2 besøksdager på tivoliet, hvor hun fikk testet alle karusellene.
Det var også første gang lillebror fikk prøve en karusell, noe han selvfølgelig synes var kjempestas.
Storesøster var endelig stor nokk for den største karusellen, til foreldrenes store skrekk.
Jeg var egentlig redd det var siste gang jeg så henne der hun løp overlykkelig å satte seg i den som gikk opp ned.
Men heldigvis kom hun like lykkelig ut av den igjen etterpå, å sa det var ikke så skummelt som hun hadde trodd.
Var en gutt i vogna ved siden av som ikke var like lykkelig, der han kastet opp over både seg selv og di ved siden av.
Vi måtte også prøve lykken å se om vi kunne vinne noe. Men jeg er vist ikke den beste til å kaste på bokser. Heldigvis synes lillebror at trøstepremiene var enda bedre en di store bamsene. Han fikk seg en ny ball.
Popcornet smakte helt nydelig, noe annet godteri ville vi ikke ha. Synes i grunn det er helt ulogisk å selge kvalmende sukkerspinn på tivoli, men det er kanskje bare meg?
I allefall, tivoliet var som omreisende tivoli pleier å være. Ikke så bra som vi husker det fra barn og ungdomstiden, men barna våre synes det er helt supert, å det er i grunn det som er viktig.
Så synes jeg det er beundringsverdig at noen vil drive med omreisende tivoli. Lønna burde være god. Di reiser tross alt land og strand, vekk fra familie og venner. Mye jobb, montere opp, montere ned. Vaske opp spy, og spille mye høy musikk, å høre tenåringer teste ut hvor høyt og lyst di greier å hyle. Må være noe belastende å ha en slik jobb, både fysisk og psykisk. Tror ikke jeg hadde greid det.
En genial ide som mange campingplasser driver, er å ha et lite utvalg dyr på plassen. Da får man litt følelsen av både ferie, og gårdsbesøk i samme slengen.
Jeg har sett flere varianter av disse campingdyrene. Det behøver ikke være så mange, men det er utrolig koselig at di er her, og barna elsker det.
Er nesten blitt en sånn daglig rutine å gå en tur rundt dyreinnhengningen å hilse på.
Etter at lillebror kom til værden, så har du måtte lære deg å dele på oppmerksomheten. Det har ikke vært bare enkelt. Du er så ansvarsfull og snill alltid, å gjør ditt beste i alle sammenhenger.
Når ferien din kom, ble det litt ekstra kjedelig, siden du fikk ferie litt før oss andre. Å når vi er utslitt å vil legge oss tidlig, har du enda litt mer energi.
Derfor passet det fint at mamma skulle ha en Fredag fri, før lillebror hadde tatt ferie fra barnehagen.
Så fikk vi en dag sammen, bare du og jeg, mor og datter. Og du fikk bestemme dagen.
Hva planlegger en 10 åring, når hun skal ha en dag sammen med mamma, bare di to?
*Å bake karamellkake til ferien.
Det viktigste var at vi skulle bake ei kake sammen. Hun hadde flere ideer. Det sto både gulrotkake, oreokake, sjokoladekake og karamellkake på ønskelisten. Men det endelige valget falt på karamellkake.
*Å spille Roblox.
Jeg har egentlig overlatt det som har med dataspill å gjøre til pappaen, men siden hun var sjef i dag, måtte jeg bare høre etter å prøve. Synes selv jeg tok det ganske lett, å hun var fornøyd med at jeg var med, så da var det jo ganske greit.
*Pannekaker og betasuppe til middag.
Det er jo bare en sikker vinner for alle barn i værden, er det ikke?
Formiddagen for oss to bare fløy avgårde, og tiden var ute på null komma niks. Men vi (spesielt hun) behøvde veldig en dag der oppmerksomheten var rettet på bare henne for en stund.
Det er ikke alltid enkelt å være eldst, flinkest, snill, og pliktoppfyllende.
Jeg er værdens heldigste mamma <3
Nå i helga var jeg og lillebror alene hjemme. Tradisjonen tro, tok jeg turen til Mefjordvær for å få med meg litt av Mefjorddagan.
Fra jeg var liten jentunge har familien alltid tatt turen til Mefjordvær i forbindelse med Mefjorddagan, omentrent første helga i juli.
Det var under dette jeg fikk dra på min første bygdefest som 15 åring, og mange diskotek før det. Her har vært revy, pubkveld med quiz, sjørøverfester og vakkre eventyr.
Her har vært både kyssing og hjerteknusing.
Hvor stort arrangementet har vært, det har variert veldig fra år til år.
Men di siste årene har det vært noe mindre.
Her har vært utfordringer med både frivillige, og økonomi, som har påvirket nedskjæringene.
Men stemningen er fremdeles kjempekoselig.
Og som småbarnsmor har jeg uansett ikke behov for den største bygdefesten og revyunderholdningen. Men det kan jo være hyggelig å få det igjen når barna blir større.
Lillebror synes i allefall det var kjempegøy å møte noen tøysete sjørøvere, å være med dem på skattejakt. Å da han fant ut at gullpengen han fikk av en sjørøver kunne spises, da ble han stor i øynene. Å se på værden sammen med en gutt på snart to år, det er verdt mer en alt gull på havet.
Egentlig, så har vi diverse kostymer liggende, så var jo tenkt å kle ut lillebror som en sjørøver for anledningen. Men der det har ligget rundt om i veien hele vinteren, var plutselig alt sporløst forsvunnet når vi hadde bruk for det. Eneste vi fant var lillebror sitt sverd. Så da ble det bare sverd, å sjarmørhatten som fikk duge denne helgen da. Vi får stille sterkere neste år.
Mefjordvær er jo bare ei heilt utrolig vakker bygd. Her ser du fjellene som strekker seg stupbratt opp mot himmelen.
Havet som slår hardt imot bergene i storm og uvær. Måsen som skriker høyt for å overdøve havdønningene.
Her lever huldra fredelig inne i dalen, mens heksa ikke lever like fredfullt under knuten.
Småtrollene ruller stein ned fra fjellet, draugen lusker i havet, og noen gjemmer seg kanskje fra værden inne i russehula?
