I går fikk jeg tilbud om ny jobb. Det blir en stilling ledig om kort tid, hvor jeg ble anbefalt å søke, å dem lurte på om jeg ville være interessert i stillingen.
Er alltid veldig hyggelig å få slike meldinger. Å høre at man blir sett, og satt pris på. Det er en sikkelig selvtillitsboost.
Hadde det vært for noen få år siden ville jeg blitt så glad at jeg hadde svart ja på flekken.
Men jeg er desverre eller heldigvis blitt litt mere kravstor med årene.
Stillingsprosent og selve jobben var kjempebra. Men så var det arbeidsbetingelsene ellers, veid opp mot det jeg har i dag. Samt fremtidsutsiktene for jobben. Behøvde ikke tenke så veldig lenge før jeg kom frem til at arbeidstidene vil være såpass ugunstige at det per nå ikke kan veie opp for alt som er bra med jobben.
Er turnus, med mye ettermiddagsjobb.
En gang i fremtiden vil jeg nokk heller foretrekke den jobben, fremfor den jeg har per i dag. Men som småbarnsmor foretrekker jeg å jobbe minst mulig ettermiddag.
Så er det også skremmende å se hvordan arbeidsbelastningen blir stadig høyere, og stadig færre hender om jobben.
Fremtiden får avgjøre hva jeg skal bli når jeg blir stor. Men akkurat nå står jeg stødig i denne båten.
I dag ble jeg skremt opp av senga med beskjed om at jeg måtte kjøre bilen på verksted. Du har time om 55 minutter. I mitt hode skulle jeg også da på det verkstedet vi alltid har brukt, som er 90 minutter unna.
Kastet på meg klærne og røsket med meg veska, å kom meg avgårde. Heldigvis fikk jeg tekstmelding like etter at jeg bar kjørt at jeg skulle på et verksted mye nærmere.
Hvem som opprinnelig skulle kjøre på verksted i dag har vært planlagt frem å tilbake flere ganger dem siste dagene. Men da jeg la meg i gårkveld var planen at kjæresten skulle ta bilen på verksted. Men så våknet han med sikkelig migrene.
Hadde jeg planlagt denne turen, ville jeg stått opp å gjort meg klar i betydelig bedre tid. Mens kjæresten ikke behøver bedre tid om morgenen.
Så med håret til alle kanter, trettetårer i øynene, å klærne bare sånn passelig på, ankom jeg da verksted. Følte meg helt grusom.
Fikk lånt meg en lånebil, sikkelig søt liten kone/by bil. Kom meg straks videre å fikk lånt meg et bad å stelt meg litt, så ble dagen straks bedre. Er ikke så mye som skal til, men det betyr likevell utrolig mye.
Men så var det mitt forsøk på sminke da.
Fant en lippgloss i bunnen av veska som jeg sikkert bare har brukt en gang før, så glemt den der. Klissa det utover i full fart, men så oppdaget jeg at den var vannfast, og skarp i fargen. I tilegg hadde jeg bare klissa den på å tenkt at den jevnet seg på munnen, å kunne tørkes vekk om det kom utfor, men der tok jeg feil. Holdt på å bli et sikkelig katastrofe-tryne.
Men så fant jeg en lypsyl i veska. Lypsyl løser opp vannfast leppestift, så da kunne jeg ved hjelp av den tørke bort alt det overflødige, samtidig som fargen ble litt utvannet og resultatet mykere og mere hverdags fint.
Tror jeg må oppgradere utstyret i veska litt, så jeg er enda bedre forberedt i fremtiden. Det er jo ikke helt uvanlig at jeg får litt dårligere tid en ønsket hjemme om morgenen når jeg har både barn og hund som skal ha og trenger diverse om morgenen. Jeg selv er liksom sist i rekka.
Men jeg ble ok til en liten by-tur mens bilen fikk sin service, så endte jeg turen med kaffebesøk før jeg vendte hjem igjen. Theo var veldig glad for besøk og litt kos, det tror jeg mamma også var.
Det er så veldig mye jeg skulle ha gjort. Så veldig mye jeg har lyst til å gjøre. Å jeg kan gjøre det. En annen dag…
Men akkurat nå, så vil kroppen bare sove.
Imens, så ligger jeg her å planlegger å drømmer meg bort for hvor bra det blir når jeg får gjort alt jeg tenker jeg skal gjøre.
Gratulerer med dagen til alle kvinner der ute.
Hvordan går det med likestillingen hos deg?
Jeg tror mange kvinner i Norge er mer likestilt en sine menn nå i dag. Samtidig er det ikke all likestilling som føles like bra. Å for mange, er det fortsatt en lang kamp igjen.
Her hos meg har jeg en snill kjæreste som gjerne bidrar likt om jeg slipper han til. Han er flink med barna, å har ingen problemer med å støvsuge huset.
Han er også en helt ypperlig kokk.
Men mange kvinner vil også forstå når jeg med et lite hjertesukk sier -Men han er en mann.
Han ser ikke helt av seg selv alt husarbeid som skal gjøres, han bruker for mye både såpe og vann når han vasker, å han forstår ikke å sortere klesvasken.
Når noe som helst skal gjøres, foretrekker han at jeg på forhånd har planlagt å tilrettelagt alt. Gjerne med lister.
Sånn tror jeg mange kvinner har det. Å selv om vi har det enklere en mange, kan det også være utrolig krevende å planlegge å tilrettelegge alt hjemme, samtidig som man jobber i full stilling.
Da føles ikke likestillingen like riktig ut lengere. Spesielt om vi har mange barn.
Å når det kommer til dette med barn, graviditet å fødsel, da kan likestilling fort bli urettferdig. Ikke for alle, men for mange.
For kan fødselspermisjon egentlig likestilles? Når du har lånt bort kroppen din i 9 måneder, vært gjennom livets største smerte, å trenger lang tid etterpå til å klare å fungere fysisk normalt igjen, så er permisjon din over å pappas tur?
Jeg synes det burde være opp til hver enkelt familie hvordan dem fordeler permisjonen. Jo, fedre må også ha permisjon, men ting kan gjøres annerledes en i dag. Så kan permisjonen gjerne være lengere. Det anbefales F.eks å amme til barnet er minst 2 år, likevell blir mange mødre tvunget ut i arbeid som for mange også betyr ammeslutt når barnet er 7-9 mnd.
Ammefri og tilrettelegging på arbeidsplassen er ikke alltid mulig.
Men jeg er glad vi er kommet så langt som vi er, å ønsker vi kommer enda lengere, å når ut til enda flere kvinner og menn om hvor mye bedre værden er når vi behandler hverandre med likeverd og respekt. Vi behøver både kvinner og menn på denne jord, å uten den ene, ville heller aldri den andre ha eksistert.
For noen år siden jobbet jeg sammen med en tysk mann. Han hadde blitt kjempeflink i norsk, å snakket det nærmest flytende. Med en litt sånn sør-norsk aksent, der han skarret på R.
Jeg er fra Nord-Norge, å snakker flytende nordlænning.
Vi forsto hverandre veldig godt, å samarbeidet godt.
Men så var det den morgenen hvor han var litt svak i stemmen, å jeg ikke forsto. I min refleks sier jeg da Hæ? Som er i mitt språk å si, der andre sier Ka? Eller Hva?
Her kom konflikten. For ordet Hæ står nemlig ikke skrevet i norsk ordbok. Å dermed ble han veldig sur for at jeg brukte ord han ikke kunne forstå, å ikke ville lære, for det var ikke et norsk ord. Han som hadde pugget ordboken, å lært seg flytende norsk, ble sint for at jeg som norskfødt ikke kunne mitt eget språk.
Jeg var jo selvfølgelig rivende uenig. At dem som har skrevet den norske ordboken ikke har fått med seg vanlige ord vi bruker nord for polarsirkelen, betyr jo ikke at vi som bor i nord ikke snakker norsk vi også. Vi snakker nordnorsk!
Vi som lever i Nord-Norge har lenge blitt diskriminert i Norge. Når jeg hører dem eldre fortelle fra gamle dager, er det veldig sårt hvor mye diskriminering som har vært gjennom tidene.
Men hvordan skal vi egentlig løse slike konflikter? Er det slik at Norsk ordbok må utvide ordene dem har, eller burde vi få en egen ordbok for landsdelen? Eller burde vi vaske vekk dialektene i landet å gå for et felles språk?
Er det greit at noen påstår at det ikke er norske ord om dem ikke står i ordboken?
Det som fikk meg til å tenke på denne diskusjonen akkurat i dag, var da jeg hørte to eldre snakke om språkets utvikling, der ungdom ikke forsto når gubben snakket i fireogtjue. Ungdomen ville heller si tjuefire.
Så var det snakk om høyde. Gamlingen sa han var En meter og sytti. Ungdommen sa hun var- Ei seksti.
Hvordan språket kommer til å utvikle seg i fremtiden kan være en spennende debatt.
Vi får jo også stadig inn flere engelske ord, der det nærmest ikke finnes norsk ord i erstatning.
Vi sier jo F.eks ikke blåtann.
Så foretrekker vi heller å se på TV, som er en engelsk forkortning, fremfor å si at vi ser på fjernsynsapparatet.
Finnes det ord i din dialekt som ikke står i ordboka?
-Det må kreves veldig mye mot for å gjøre det.
eller
-Så egoistisk det egentlig er å ta selvmord. Stakkars familien.
Jeg kjenner på følelsene. Jeg kan på en måte forstå at mange velger å avslutte livet.
Livet kan være noe sikkelig dritt.
Alt kan virke mørkt og håpløst. Det er så mye vondt som skjer i værden, med krig, drap, voldtekt, frihetsberøvelse, tvangsekteskap.
Hvordan vi mennesker både styrer hverandre, lar oss bli styrt av hverandre, og blir mot vår vilje styrt av andre.
Å bryte opp, si stopp, å stå i det man selv ønsker kan være utrolig vanskelig. Ikke alle greier å respektere det når du sier nei, eller stopp.
Det kan handle om dem store tingene, som ekteskap, utdannelse, jobb og religion.
Men også alle dem små tingene kan pakke seg opp å bli for mye.
Å bake den kaka, å være i den komiteen, å dra på det møte.
Når noen sier nei, er det som oftes en grunn. Respekter det!
Det kan være vanskelig å skaffe seg en god jobb hvor man tjener nokk penger for å rekke frem i det storslåtte samfunnet vi lever i. Å greier du deg ikke godt nokk økonomisk, må du også leve med skammen da vi har lett for å se ned på hverandre heller en å hjelpe hverandre opp.
Å finne gode trofaste venner kan også være utrolig vanskelig. Når dagen er over går vi alle hver til vårt, å passer oss selv.
Familie er heller ikke det som det engang var. Så snart barna er gamle nokk til å greie seg selv er det foreldrenes tur til å realisere seg selv å følge egene drømmer. Generasjon i midten som skal være ressurssterk å hjelpe dem unge nyetablerte eller dem eldre å svake har nå endelig tid til seg selv.
Helse er ikke stort mye enklere det heller. Uansett hvor bra kropp du egentlig har, så er du enten for tynn, for tykk, for bleik, for brun, for mye eller for lite muskler.
Få legehjelp mot vondter å plager er en evig kamp inni et system som ingen forstår seg på.
Så er det noen som rett å slett ikke ønsker å streve seg gjennom livet mer.
Hvordan døden egentlig er vet jo ingen, men da må i allefall smertene forsvinne? Alt mas og strev blir borte? Kanskje er døden bare en endelig avslutning på alt, og det kommer en evig stillhet?
Eller finnes det noe bedre en livet som venter etter døden?
Jo, livet kan være noe sikkelig dritt, å jeg kan forstå at mange ikke ønsker å leve mer.
Men så, om du har noen som helst, som du betyr noe som helst for, hva gjør du med dem om du forlater dem?
For, livet er lettere når vi lever det sammen. Når vi kjemper sammen mot det som er vondt. Å om livet er tøft for meg, betyr det ikke da at det kan være tøft for deg også? Vi har alle forskjellige utfordringer, å vi takler utfordringene ulikt, men det er nokk tøft for oss alle sammen. Men om vi står sammen i problemene å hjelper hverandre, da blir det jo litt lettere.
Men om du velger å forlate, lar du meg streve alene, kjempe alene mot alt som er vondt. Samtidig som jeg må bære på sorgen av å ikke lengere kunne ha deg sammen med meg. Jeg må bære på savnet etter deg, å på skammen over at jeg ikke forsto hvor tøft du egentlig hadde det, å gjorde mer for å hjelpe.
Da blir jeg også sint på deg, for du er egoistisk om du vil utsette meg for den smerten det vil være å ikke ha deg her mer.
Vil du at dine skal streve like mye som du? Eller kanskje kan livet ha en større verdi om du tar i oppdrag å gjøre værden bedre for dem du er glad i? Hva er galt med værden? Å hva kan du gjøre for at det skal bli bedre?
Kan du være en venn for den som ikke har noen venner? Kan du få noen til å forstå at dem er god nokk? Kan du hjelpe noen å bære den sekken som er alt for tung?
Når noe ikke er bra nokk, gjør det bedre. Kjemp for alt du har kjært, hjelp oss å gjøre værden til et bedre sted, å livet lettere å leve.
just do it!!!!
