Når noen tar selvmord, er det alltid noen som sier sånt som
-Lurer på hva som går gjennom hodet på noen når dem kan gjøre noe slikt.
eller
-Det må kreves veldig mye mot for å gjøre det.
eller
-Så egoistisk det egentlig er å ta selvmord. Stakkars familien.
Jeg kjenner på følelsene. Jeg kan på en måte forstå at mange velger å avslutte livet.
Livet kan være noe sikkelig dritt.
Alt kan virke mørkt og håpløst. Det er så mye vondt som skjer i værden, med krig, drap, voldtekt, frihetsberøvelse, tvangsekteskap.
Hvordan vi mennesker både styrer hverandre, lar oss bli styrt av hverandre, og blir mot vår vilje styrt av andre.
Å bryte opp, si stopp, å stå i det man selv ønsker kan være utrolig vanskelig. Ikke alle greier å respektere det når du sier nei, eller stopp.
Det kan handle om dem store tingene, som ekteskap, utdannelse, jobb og religion.
Men også alle dem små tingene kan pakke seg opp å bli for mye.
Å bake den kaka, å være i den komiteen, å dra på det møte.
Når noen sier nei, er det som oftes en grunn. Respekter det!
Det kan være vanskelig å skaffe seg en god jobb hvor man tjener nokk penger for å rekke frem i det storslåtte samfunnet vi lever i. Å greier du deg ikke godt nokk økonomisk, må du også leve med skammen da vi har lett for å se ned på hverandre heller en å hjelpe hverandre opp.
Å finne gode trofaste venner kan også være utrolig vanskelig. Når dagen er over går vi alle hver til vårt, å passer oss selv.
Familie er heller ikke det som det engang var. Så snart barna er gamle nokk til å greie seg selv er det foreldrenes tur til å realisere seg selv å følge egene drømmer. Generasjon i midten som skal være ressurssterk å hjelpe dem unge nyetablerte eller dem eldre å svake har nå endelig tid til seg selv.
Helse er ikke stort mye enklere det heller. Uansett hvor bra kropp du egentlig har, så er du enten for tynn, for tykk, for bleik, for brun, for mye eller for lite muskler.
Få legehjelp mot vondter å plager er en evig kamp inni et system som ingen forstår seg på.
Så er det noen som rett å slett ikke ønsker å streve seg gjennom livet mer.
Hvordan døden egentlig er vet jo ingen, men da må i allefall smertene forsvinne? Alt mas og strev blir borte? Kanskje er døden bare en endelig avslutning på alt, og det kommer en evig stillhet?
Eller finnes det noe bedre en livet som venter etter døden?
Jo, livet kan være noe sikkelig dritt, å jeg kan forstå at mange ikke ønsker å leve mer.
Men så, om du har noen som helst, som du betyr noe som helst for, hva gjør du med dem om du forlater dem?
For, livet er lettere når vi lever det sammen. Når vi kjemper sammen mot det som er vondt. Å om livet er tøft for meg, betyr det ikke da at det kan være tøft for deg også? Vi har alle forskjellige utfordringer, å vi takler utfordringene ulikt, men det er nokk tøft for oss alle sammen. Men om vi står sammen i problemene å hjelper hverandre, da blir det jo litt lettere.
Men om du velger å forlate, lar du meg streve alene, kjempe alene mot alt som er vondt. Samtidig som jeg må bære på sorgen av å ikke lengere kunne ha deg sammen med meg. Jeg må bære på savnet etter deg, å på skammen over at jeg ikke forsto hvor tøft du egentlig hadde det, å gjorde mer for å hjelpe.
Da blir jeg også sint på deg, for du er egoistisk om du vil utsette meg for den smerten det vil være å ikke ha deg her mer.
Vil du at dine skal streve like mye som du? Eller kanskje kan livet ha en større verdi om du tar i oppdrag å gjøre værden bedre for dem du er glad i? Hva er galt med værden? Å hva kan du gjøre for at det skal bli bedre?
Kan du være en venn for den som ikke har noen venner? Kan du få noen til å forstå at dem er god nokk? Kan du hjelpe noen å bære den sekken som er alt for tung?
Når noe ikke er bra nokk, gjør det bedre. Kjemp for alt du har kjært, hjelp oss å gjøre værden til et bedre sted, å livet lettere å leve.
just do it!!!!