Jeg er nokk ikke verdens yngste mamma, men slettes ikke den eldste heller.
Flere ganger i vinter har jeg og kjærest sammen med barna gått opp til gapahukene med rattkjelkene, for å kunne suse ned igjen i ei sabla fart.
Det er i grunn litt tungt å gå opp, da det stort sett bærer oppover hele veien. Men det er også en veldig fin trimtur, som vi absolutt behøver.
Gapahukene er vårt svar på postkassetrim. I 10 på topp regnes det som en lett tur.
Største utfordringen for oss er å bestemme seg for hvordan å få opp lillebror. Han trives best å sitte på kjelken, men det er lettere å ha han i bæremeis på tur opp. Samtidig blir bæremeisen litt i veien på tur ned.
Så det blir litt fordeler å ulemper uansett hva vi gjør.
Når vi er på toppen tar vi oss en fin pause, med godt vann å drikke, kanskje en sjokoladebit eller et sukkertøy.
Så suser vi ned på kjelkene. Lillebror sitter foran på mamma eller pappas kjelke. Prinsessa suser ned på egenhånd. Vi får så stor fart at vi må bremse litt, blir rett å slett litt skummelt. Men for hver tur vi har tatt, er farten blitt litt å litt større.
Lurer på om dette er noe jeg og kjærest kommer til å gjøre den dagen barna ikke er med oss?
Vi har det i allefall gøy nå.