Jeg fikk høre en historie fra bygda jeg bor i som jeg tenker å dele med dere. Det finnes mange slike historier vet jeg, men dem har alltid tilhørt langt-bort-i-stan.
Dette er veldig lenge siden, at 2 damer hadde kommet gående fra Skaland, mot Bøvær.
Da dem gikk forbi kirkegården kunne dem høre masse lyder. Det var rop å skrik.
Dem fikk lokalisert lyden til den siste som var blitt begravd.
Det ble full panikk å dem slo alarm, så kort tid etter ble graven gravd opp igjen.
Kista var da slått i stykker, å dama i kista var full av sår. Hun hadde nå snudd seg andre vei i kista, å hadde ansiktet vendt nedover.
Men nå var hun dø. Hun hadde rett å slett gått tom for luft å kvelt.
Men hun hadde vært blitt begravd levende.
Legen som hadde erklært henne død ble selvfølgelig anklaget for ikke å ha undersøkt henne godt nokk om hun var død eller levende.
I den tiden ble den undersøkelsen gjort ved at dem holdt et speil fremfor både munn og nese. Kom det dugg på speilet var det enda liv.
Har du tenkt den skrekkelige tanken om du en gang skal våkne begravet? Kanskje flere vil ønske å bli kremert nå?
Om du havner i en slags type koma, kan du virke helt død. Kroppstemperaturen senkes, og hjertet og puls slår veldig sakte å kan være vanskelig å finne. Pusten blir veldig svak.
Å dette trikset med speilet fremfor munn og nese, det er ikke helt pålitelig det heller. Leste en artikkel i illustrert vitenskap om at kroppen avgir gasser i mange måneder etter at du er død. Så du kan faktisk få pust på speilet til en død person.
Etter å ha hørt flere slike historier, må jeg si jeg har blitt mer betenkt over mitt tidligere ønske om å bli begravd hele meg som jeg er.
Jeg har jo tenkt litt religiøst over det, for hva om jeg tar med min kropp videre i neste liv? Men om jeg skader eller donerer bort en nyre F.eks, vil jeg da bli født med nyrefeil?
Men hva skjer om jeg blir brent i døden? Vil mitt evige liv da fordufte å bli til bare ånden å skyene?
For en fryktelig historie, kjenner jeg nesten får pusteproblem. Er det mange år siden dette skjedde?
Tror kanskje kroppen er det «klesplagget» en bruker i dette livet. Da er en ferdig med den. I eventuelle nye liv får du et nytt :). Tror jeg, men hva vet jeg… 🙂
Jeg kan selvsagt ikke svare på hvorvidt det er et liv etter den legemlige døden, og eventuelt hvordan dette fortoner seg. Men jeg anser det i det minste trygt å kunne slå fast følgende som ubestridelige fakta:
1) De religiøse verdensbildene har ingen rot i virkeligheten what so ever. Dersom det finnes en typ overordnet bevissthet som står bak skapelsen og gangen i universet, vil dette dreie seg om en tidimensjonal (med en viss mulighet for at det kan være snakk om nidimensjonal) eksistens/livsform, med den følge at dette mind-settet vi her har å gjøre med opererer på et nivå som er hinsides den menneskelige hjernes kapasitet å forstå bæret av. (Dette er basert på vitenskapelige oppdagelser og utregninger innen kvantefysikk og kosmologi).
2) I det legemeet tar kvelden, er det iallefall én ting vi alle kan enes om uansett livssyn, og det er at i det en tar et siste åndedrag før hjertemåleren flat-liner med et ‘beep’, så har ‘Elvis left the building’, for å si det sånn. Selv er jeg tilbøyelig til å tro vår bevissthet, -eller sjelen, om du vil, fortsetter sin eksistens etter å ha blitt løsrevet fra legemeet i dødsøyeblikket, men om en så er ihuget ateist- eller blodreligiøs, så er samtlige klare på det at dette ‘selvet’ ikke lenger er knyttet til det respektive legeme i det vedkommende dør.
Når det er sagt, så skjønner jeg imidlertid utmerket godt hvor vrient det er å ta inn et scenario hvor en ikke lenger er bundet til den kroppen som en har vært uløselig knyttet til igjennom hele ens jordiske liv. For meg, er det tanken på de ekle krypene som befinner seg nede i bakken.. Videre er jeg ikke mer rasjonell enn at jeg også freaker ut av tanken på å brennes opp, så jeg går igrunnen all in for å bli bragt til forskningslaboratoriet for forskning med potensielt unntak av det som ev. har kunnet benyttes til donasjon.. 😛