I dag har virkelig vært dagen for å finne ting. Ikke mine ting, men gubben sine ting.

Egentlig, så er det veldig rart hvor rotete han er blitt dem siste årene. Å vi som ikke har nådd 40 årene enda, hvordan skal det gå?

Da vi ble sammen, da hadde han alltid kontroll på alle sine ting, å jeg var det rotete surrehuet som mistet alt.
Det er slik jeg alltid har vært. Litt vimsete, veldig rotete, spontan, og mye kaos. Men så ble jeg sammen med min rake motsetning.
Sammen med mann, barn, hus og hund, har jeg med tiden bare blitt flinkere å flinkere til å planlegge og organisere livet. Å jeg fungerer ikke lengere like godt uten en dose struktur. Da blir jeg bare løpende rundt som en hodeløs høns å ikke skjønner helt hva jeg skal gjøre.

Mens gubben, han hadde stålkontroll på tingene sine, så kom jeg, barna og hunden, å køddet til hele livet hans. Nå vet han ikke hvor han har noe som helst. Hver dag hører jeg -hvor er pengeboka mi? -Hvor er beltet mitt? -Hvor er telefonen min?

Det aller meste har jeg kunnet hjelpe han å finne på løpende bånd. Men så har det vært noe som har vært borte over lengere tid.
Som verktøyet han puttet i en pose da han ryddet bilen i høst en gang. Jeg har sakt flere ganger at den posen må være i uteboden, å han har svart flere ganger at han har sett, å der er den ikke. Da han begynte på nytt i dag å etterlyse verktøyene fant jeg dem. Gjett hvor?
-I uteboden.

Så var det disse nøklene til Firhjulingen. Her må jeg dessverre innrømme at jeg kanskje er medskyldig forsvinningen.
Det siste vi husker av dem, var at lillebror ville leke med dem, ei god stund før jul. Å denne dagen sa pappa ja. Men hva gjorde vi? Jo, jeg tror vi gikk tur med hunden først, men at han også hadde nøklene når vi gikk for å bade senere. Han hadde dem i allefall en stund i bukselomma. Det var på denne tiden han akkurat hadde oppdaget at han hadde lomme på buksene, å at det faktisk gikk å gjemme ting der. Å frakte dem med seg uten å holde dem i hånden. Dette med lommer var et veldig spennende fenomen. Å vipps, så var nøklene sporløst forsvunnet.

Vi har leita både høyt å lavt, inne og ute. Jeg vaska til jul å sjekket hver skuff i huset. Jeg har tømt støvsugeren, renset filteret i vaskemaskinen, gubben har tømt alle sine verktøykasser, vi har sortert oss gjennom prinsen sine lekekasser, vi har studert bakken utenfor hver gang den ikke har vært dekket med snø. Men nøklene har vært borte.
Nå hadde gubben forhørt seg om pris på å skifte tenkingslås på heile dritten, å ventet bare på neste lønn så han kunne bestille time.

Men på mirakuløst vis, så fant jeg nøklene i dag. Å der lå dem, helt åpent.
På soverommet vårt, på skrivebordet, ved siden av symaskinen.
Kan tro både gubben og lillebror var overlykkelig over dagens funn. Nå ser dem frem til å skru, å gjøre noen lettere reperasjoner, før dem skal vrom vroom vroooom av sted med ATV.

I mangel på nøkkel har jeg hørt ganske mye om alt man bare kunne gjort hadde man hadd ATV i orden. Den er vist enda mer fantastisk en foodprossesoren i «the julekalender», så nå venter jeg i spenning på at huset og eiendommen skal totalrenoveres. Her kan vi rydde opp skrot å få det sendt avgårde, hogge ved, vinsje det på plass i stabler, brøyteskjær som kan brøyte både til oss å resten av bygda, her kan hjul byttes med belter så vi kommer frem på toppen av fjellet om vi behøver.

Nei, en ATV er vist tidenes beste investering, bare man får bruke nokk penger på den, så tjener den seg inn helt selv.

Er det flere en meg som hører slike ting?